Kjartan Fløgstad
Osloprosessen
Gyldendal 2000
Osloprosessen er noe så sjeldent som et fragmentarium, en samling kort-tekster som både kommenterer hverandre og står som påler hver for seg. Statistikk, tall og tabeller gir Fløgstad en solid basis for egne, kraftige meninger om Oslo by.
Dyrker utkanten
Kortprosaen er en krevende sjanger, som har mange sterke navn på lista foran Fløgstad. To av de mest kjente har åpenbart inspirert ham gjennom det meste av forfatterskapet: Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin.
Men Fløgstad skriver fra et helt annet sted enn de filosofiske forbildene i det øvre europeiske borgerskapet i det tysktalende sentral-Europa. Fløgstad dyrker utkanten. Som ingen annen norsk forfatter har han gjort det til en dyd å dyrke talen fra utkanten.
Det preger også hans syn på Oslo, en by man med en viss rett kan påstå at Fløgstad hater. I alle fall hater han byen slik den fremstilles i de fleste massemediene som holder hus her, og som har vokst fram parallelt med at industrien har forsvunnet.
Sorg over tapt industri
Avindustrialisering av Oslo er bokens tema, det er selve Osloprosessen. Industriens død er også framtidas, selve utopiens død, ifølge Fløgstad. "Sorga over tapet av industribyen Oslo er sorga over utopien som blei borte", skriver han.
For en gangs skyld har jeg ikke følelsen av å bli verbalt overkjørt av en Fløgstad-tekst. Jeg blir heller overbevist av bokas kvalitet. Ikke slik at jeg deler alle synspunktene, som har vært nokså like i Fløgstads bøker de siste ti årene. Men hans argumenter framstår på mange måter i renere form som korte fragmenter.
Osloprosessen har kort sagt en litterær form som får fram det beste i Fløgstad. Og da skal man lete lenge etter noe bedre på norsk.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt, 6. desember 2000
Bearbeidet for nett av Hege Øygaren