Som en myk sommerbris fra sør smyger Atle Pakusch Gundersens gitar seg inn i vårt øre. De kaller ham bare Pakusch der hjemme i Tvedestrand, hvor han leder egen jazzgruppe av den funky sorten. Men her er Pakusch alene i studio med sin gitar og 21 komposisjoner, som samlet viser det store i det lille format, og gir nytt innhold til begrepet norsk underholdningsmusikk.
Gamle perler
Han starter med en av sine egne "Stubbær", tydelig inspirert av Robert Normann, som for øvrig også og sterkt representert på plata. Derfra tar Pakusch oss innom barnesanger og viser. Friman Clasens "Lykkeliten" er der ved siden av småstykker av Lillebjørn Nilsen, Tormod Sæverud, Finn Ludt og ikke minst Johan Øiens genistrek "Nøtteliten" i oppfinnsom reharmonisering.
Pakusch går også til sine samtidige gitaristkolleger og henter fram perler av Erik Wøllo og Jon Ebersons "Intermission call".
Original og problematisk
Albumet har også mer rocka øyeblikk med hardtsvingende blues-groover signert Sven Kalmar og Øystein Sevåg. Og mellom dem, en reise ut i det musikalske kosmos, når Pakusch slår til med "Tema fra Space Concerto" av mikrointervall-gitarens skaper Bjørn Fongaard.
Her er vi ved det som gjør "Norwegian Standards" original og problematisk. For med Bjørn Fongaards stykke har Atle Pakusch Gundersen garantert sprengt grenser og satt ny standard for hva norsk underholdningsmusikk er.
Han har garantert også mistet en del potensielle platekjøpere og han har provosert ny musikk-puristene, men samtidig har han kanskje åpnet en ny verden for andre som ga musikken en sjanse.
Kulturnytt, NRK P2, torsdag 7. august 2003.