Hele platen kan beskrives med fire ord.
Uanstrengt
Det er bare så ufattelig uanstrengt, det hele. Disse musikerne, som spilte sammen hver bidige kveld i femten år, for så å pensjonere seg, ble halt tilbake til studio av den britiske produsenten Nick Gold og Youssou N’dour for seks år siden.
Og som Nick Gold sa i et intervju – det var som om de hadde gått av scenen kvelden før, når det faktisk var nesten tjue år siden de hadde spilt sammen. Så ja, det ene ordet er uanstrengt.
Eleganse
Det andre er eleganse. Orchestra Baobab var husband på en nattklubb i Senegals hovedstad Dakar på 1970-tallet, og spilte rett og slett til dans. Da Youssou N’dours mbalax-rytme overtok tronen på begynnelsen av 1980-tallet, var det lyden av fattigguttene fra gata som kom, mens Orchestra Baobabs latininspirerte eleganse brått var totalt passé.
Men ungen ble skylt ut med badevannet, og hvis det er noen som har sørget for å gjøre oss oppmerksom på akkurat det, er det Youssou N’dour selv.
Kongen av vestafrikansk dansemusikk har vært pådriver for å få Orchestra Baobab tilbake til studio, og mer enn det – tilbake til heder og verdiget.
Deres ”Specialists In All Styles” fra 2002 står fremdeles som ett av tiårets beste afrikanske plater, og nå er det tilbake, like elegante som noen gang, og med Youssou N’dour som selvfølgelig og umiskjennelig gjestevokalist.
Historisk
Det tredje ordet er historie. Orchestra Baobab er godt voksne menn, den yngste nærmer seg 60, og de beveger seg uanstrengt mellom sjangrene som har preget senegalesisk musikk de siste femti årene (kanskje med unntak av hiphop, til gjengjeld er den feteste hiphoplåta i Afrikas historie, Positive Black Souls ”Boul Ma Mine” laget på Orchestra Baobabs evige klassiker av samme navn fra 1982).
På sin nye plate gynger de seg opp og ned gjennom historia, inkludert en mbalax, en cha-cha-cha, en highlife-låt og en vidunderlig jazzete skalåt, som høres umiskjennelig vestafrikansk ut, ”Colette”.
Kjærlighet
Alt dette beviser bare at disse gamle karene ikke har tenkt å revolusjonere noe som helst. Til gjengjeld gjør de det de liker og kan aller best: å spille musikk. Resultatet er en ren kjærlighetserklæring til vestafrikansk musikkhistorie og dens linjer over havet til særlig Cuba og Jamaica.
Så det fjerde ordet er det som oppsummerer det hele: Kjærlighet.
