Operasjefens svanesang

Oppsetningen gir vann på mølla til de som synes han er for tradisjonell i sitt forhold til opera. Akkurat som i de foregående oppsetningene hans, ”Rusalka” og ”Tosca”, er det mye kroppsspråk med store fakter og gestikulering, en slags gammeldags Nationaltheaterstil, særlig i første del av forestillingen, som blir ganske kompakt. Men heldigvis er det mot slutten av ”Peter Grimes” en original enkelhet som virker veldig sterkt.

Gershwin

Peter Grimes er en fisker i en engelsk landsby, og mye minner om Gershwins ”Porgy and Bess” i miljøet og også i tonegangene. Peter har med seg hjelpegutter på fiske, men to av dem dør. Han opptrer litt sinnsforvirret, og samfunnet sladrer om at han er en barnemorder. Peter er forelsket i en lærerinne, men hun klarer ikke å hindre folkets forakt og en nådeløs heksejakt.

Ikke uten selvbiografiske trekk har komponisten Britten skildret einstøingen i opposisjon til den store hop.

Lyttervennlig

Tonespråket virket avansert i 1945, men nå fremstår musikken som ganske lyttervennlig. Karakteristiske temaer presenteres og utvikles og avløses av nye, og det tvetydige og uforutsigelige både i den frodige musikken og i den tragiske handlingen gjør det spennende.

Britten er en av 1900-tallets betydeligste operakomponister sammen med Berg, Sjostakovitsj og Janacek, og Britten har vist at det ikke bare er romantikkens Verdi og Puccini som kan nå et stort publikum. Paul Curran skal ha takk for å vise oss Britten i helfigur, også gjennom forestillingen”The Rape of Lucretia” i januar.

Norske

Uten å bli sjåvinistiske kan vi fastslå at norske sangere stiller meget sterkt i hovedrollene. Henrik Engelsviken har stål i tenoren og uten hardhet, og den høyspente tittelrollen er en stor triumf for ham. Men det varer litt for lenge før han finner de svakere nyansene.

Solveig Kringlebotn gjør en nydelig figur i den andre hovedrollen, og i denne rollen fremstår hun med en større fasthet i sin vakre sopran enn på lenge.

Kor og orkester

Koret og orkester bærer mye av de store følelsesuttrykkene og dramatikken, og det spilles og synges alt hva remmer og tøy kan holde. Orkesteret har en rekke viktige partier alene, og det klinger fulltonende og stort sett presist under musikksjefen John Helmer Fiore.

Koret har en særlig betydelig oppgave, og det synger fabelaktig både på scenen og fra kulissene.

Fra USA

Operasjef Paul Curran har satt opp denne operaen flere ganger i USA de siste årene, og nå er oppsetningen finpusset for Bjørvika.

Det er en svært enkel scenografi med husfasader, og de tekniske mulighetene i det nye operabygget brukes ikke. Men der ligger det også en gevinst gjennom en monumentalitet som vokser gjennom forestillingen til det tragiske klimakset. Den plagete Peter søker fred på havets bunn.

Smålig

Dette er den tredje av operasjefens egne oppsetninger på to år, og i september kommer enda en, ”Tryllefløyten”.

Det har tydeligvis vakt misnøye i det norske operamiljøet at Curran gjør så mye selv og har tatt med seg sitt internasjonale team og ikke brukt norske krefter. Akkurat det er vel en litt smålig innstilling.

Medarbeidere

Ingen bebreider Stefan Herheim når han bruker sine faste tyske medarbeidere i dramaturgi og scenografi i suksessforestillinger som ”Tannhaüser” og ”Lulu”. Det viktigste må være kvaliteten på resultatet.

I ”Peter Grimes” viser Paul Curran både sterke og svake sider. Men mot slutten blir det stort menneskelig drama i denne operasjefens svanesang