NRK Meny
Normal

Opera på Kaizerlig vis

Musikalen «Sonny» på Rogaland teater er opera i Kaizers Orchestra-innpakning: Kjærlighet, hat, svik og død i et mørkt og skrudd scenebilde.

Musikalen «Sonny» er et spennende prosjekt: Teatrale sangtekster fra landsdelens store band skrives ut til forestillingsformat.

Anmeldelsen Karen Frøsland Nystøyl

Scenograf, regissør og kostymeansvarlige får leke seg inn i et sært, mørkt og skrudd univers. Skuespillere blottet for ironi går inn i de store følelsene og klisjeene nærmest med dødsforakt.

Vi kunne snakket om opera. Men vi snakker om Kaizers Orchestra, teater og musikal. «Sonny» er maksimalisme som fascinerer.

Trekløver

Forfatter Tore Renberg har skrevet manus ut fra orkesterets sangtekster. Til sammen 14 sanger er med, med «Ompa te du dør», «Evig pint» og «Maestro» blant de mest sentrale.

Det er krig, og vi følger resistansen fra dens hemmelige hovedkvarter gjennom svik, krigens opphør og til et endelig oppgjør. Trekløveret Sonny (Vegar Hoel), Vicente (Torbjørn Eriksen) og Victoria (Mareike Wang) er sentrale aktører i Resistansen.

Sonny og Vicente er blodsbrødre, og begge elsker Victoria – som elsker dem begge tilbake og ikke klarer å velge.

I dannelsen av dette trekløveret ligger forestillingens største svakhet: Victoria er ikke en tydelig nok karakter, og det er heller ikke tekstgrunnlag for å gjøre henne tydelig – noe som for så vidt kunne blitt endret med enkle grep.

I løpet av første akt skjer et dyptgripende svik, og motivasjonen for dette – eller for forandringen som heretter skjer – er ikke godt nok motivert i tekstgrunnlaget.

Neddempet

Likevel er Renbergs tekst god. Der Kaizers Orchestra sneier av gårde med en god del halvrim på sangtekst-samvittigheten, skriver Renberg en solid, billedrik og frodig tekst. Teksten er utfyllende og gir nye dimensjoner til de velkjente sangene.

Musikalen «Sonny» på Rogaland teater

Fra «Sonny».

Foto: Emile Ashley
Musikalen «Sonny» på Rogaland teater

Fra «Sonny».

Foto: Emile Ashley
Musikalen «Sonny» på Rogaland teater

Fra «Sonny».

Foto: Emile Ashley

Nye dimensjoner er det også i låtarrangementene. Låtene er tilpasset teaterformatet, noen av dem er gitt et annet, av og til mer neddempet uttrykk enn det vante.

Det er et godt grep. «Sonny» hadde ikke blitt godt teater om det hadde vært en hitparade, og skuespillernes stemmer, særpreg og uttrykk er med på å åpne sangtekstene.

Sterkt lag

Scenograf, kostymedesigner og maskør fortjener ekstra ros for denne oppsetningen. Det vridde, mørke og vrengte er gjennomført gjennom hele forestillingen. Særlig små detaljer, som Lucifers spesielle høyhælte sko og svake hårvekst på ryggen, gjør noe med forestillingens uttrykk.

Det er et sterkt lag som trekker «Sonny», likevel bør Torbjørn Eriksen som Vicente og Helga Guren som Lucifer trekkes frem. De to utgjør den store forskjellen.

Guren som magisk slu, vaklende hunndjevel, ubarmhjertig trekkende i ondskapens tråder. Eriksen som gjennom hele forestillingen gjør en solid og sterk rolle, med tolkningen av låten «Dieter Meyers Inst.» som en av forestillingens definitive høydepunkter.

Nye rom

Første akt er imponerende, andre akt noe svakere. Men oppfinnsomheten i kostyme og scenografi åpner stadig nye rom i forestillingen.

Resistansens historie blir etter hvert en mafiahistorie. Det tetter seg til rundt de gode kreftene, men en løsning kommer til slutt. Og hele tiden går ensemblet på med samme styrke.

Den som er redd for at dette skulle bli flaut teater, har lite å frykte. På Rogaland teater går de åpent inn i klisjeene, de store følelsene møter publikum i en mørk, tøff innpakning.

LES OGSÅ:

Video Sonny

VIDEO: Se NRK Rogalands reportasje om «Sonny».