Zadie Smith
Om skjønnhet
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Aschehoug 2006
Av Leif Ekle
Howard Belsey, en av de to familiefedrene i Smiths roman, ville ha likt en spørsmålsstilling som den Elvis Costello reiste for ti år siden; What shall we do with all this useless beauty (hva skal vi med all denne skjønnheten, unyttig som den er)? Belsey er nemlig kunsthistoriker med Rembrandt som spesiale, men kan ikke fordra mannens bilder. Skjønt, egentlig er det vel all betydning og tolkning de tillegges som irriterer ham. Denne briten og arbeidergutten mener at skjønnhet og pregnant fortolket innhold forfører menneskene, lurer og fordummer dem. Fæle greier, helt enkelt. Det meste kan og bør latterliggjøres, i alle fall hvis det er populært, eller kan bli det.
Vakre Kiki
Samtidig er det fint at det finnes et sete ved et amerikansk, akkurat passe fint college for en professor på vei over middagshøyden. Lyspunktet er allikevel, Kiki, den engang så aktive og radikale Kiki, den vakre jenta med afro-frisyren, den svarte jenta som engang skulle bli sekretær for Stokely Carmichael, men som giftet seg med den hvite Howard. Nå er hun atskillig tyngre enn den gang, men stadig med et ansikt som får hvem som helst til å trekke pusten. De har tre høyst oppegående og selvgående barn.
Jeg antydet en patriark til. Monty Kipps, også han svart amerikaner, også han professor og Howards akademiske fiende, men – til forskjell fra Howard – er han dypt konservativ og det amerikanske etablissementet i Bush-variantens mann. Ikke ulik en viss utenriksminister vi stadig husker, pompøs i pinstripe-dress med vest og motstander av alt som ligner kvotering fordi det kan korrumpere de svarte unge å få privilegier. Med sin totalkuede hustru har også han flere barn.
Humor og ironi
Det er unødvendig å si at de to familiene uimotståelig drives mot sitt sorgmuntre skjebnefellesskap, der den stille akademikerbyen med all sin velmente og vedtdatte likhet og inkludering blir en sterk kontrast til galskapen som slippes løs når det viser seg at hverken den ene eller den annen klarer å holde stiene rene – etter hvert blir det riktig rotete, faktisk, og uhyre morsomt.
Det er strålende komedie, full av ironisk morskap over hvor vanskelig det kan være å spille en annen rolle i livet enn den du egentlig var tiltenkt, hvor vrient det kan være å bli en av de andre – uansett om du vil aldri så gjerne. Zadie Smith er morsom, klok og ikke minst infam. De som husker 80- og 90-tallets pakistansk-britiske sjefshumorist Hanif Kurieshi, vil vite å sette pris på Zadie Smiths utlegning av skjønnheten i all dens gru.
Kulturnytt, NRK P2, 19. juni 2006