Hør:
Melankoli og humor
«Jeg er takknemlig for latteren, unntatt når det kommer melk ut av nesa mi» sier Woody Allen ett sted.
Når vi ser livet og musikken til Chet Baker i lys av Henri Bergsons tenkning om latteren går tankene fort over til de store spørsmålene i menneskelivet.
«Chet Baker levde med så mange navnløse plager og kvaler – og han maktet å uttrykke seg så delikat, nesten søtladent i musikken – at mange av dem som hørte ham fulgte ham i årevis for å finne ut hvilke hemmeligheter han skjulte» Slik skriver Chet Bakers biograf, James Gavin om Chet. – Navnløse plager – hva slags navnløse plager er det snakk om?
Den fortapte sønn
«Chet hadde en uskyld, han var den sårede sønn, den forsmådde elsker og denne typen forurettethet maktet han å gi uttrykk for i musikken. Og folk forsto det.» Slik formulerte Jan Erik Vold seg i
i august 2001. I Gavins biografi om Chet Baker: «Deep in a Dream, The Long Night of Chet Baker» går det opp for leseren at Chet var den fortapte sønn. Han var den forsmådde elsker og de siste tiårene av livet hans var «a long night»
Likevel greide han å forføre med musikken sin. Jan Erik Vold spilte inn plata «Blåmann» sammen med Chet Baker i Paris noen måneder før Chet døde i 1988. I en av tekstene til Vold kommer det plutselig en replikk på engelsk:
Fuglen fra Kapingamarangi
«Når det som fins er like virkelig som det som ikke fins – og når det som ikke fins er like virkelig som det som fins – thats when your Heartache comes to an End»
Chet ba Vold om å oversette hele linja. Chet tenkte seg litt om. Så sa han: «Oh. I wish you were right. I hope you are right. But I don’t think so» «Dette kaster en fin glans over Chets melankoli,» forteller Vold, «og det sier litt om hans romantiske innstilling til alt».
Statisk vs dynamisk
Når Henri Bergson analyserer tar han fatt i et motsetningspar. Den menneskelige tilværelse krever at individene er fleksible, dynamiske, rådsnare og i stand til å tilpasse seg skiftende krav fra omgivelsene. Dette krever visse ferdigheter av oss, kunnskap og kyndighet, for eksempel.
Samtidig er tilværelsen sånn at den på den ene siden kan overrumple oss. Noe overraskende og uventet skjer. På den andre siden er det ikke uvanlig «å stivne i faktisiteten» som eksistensfilosofene sier det: Vi faller inn i bestemte, rutinepregede og faste handlingsmønstre som gjør oss ufleksible, stive og ute av stand til å reagere slik situasjonen krever.
Latteren
Her ligger latteren på lur: Når situasjonen krever fleksibilitet og vi reagerer stivt risikerer vi at de andre ler av oss. Dette er en grunntanke i Bergsons lille tekst om latter fra 1901. Vi ler av mannen som kommer løpende nedover gaten og ikke ser bananskallet – ikke klarer å omstille seg, sette ned farten, svinge utenom – kort sagt: Ikke makter å være fleksibel når situasjonen krever det.
Han faller på rompa og vi ler. Det hører med til Bergsons tanker at følelsene naturligvis er koblet ut. Dersom vi har medfølelse med stakkaren ler vi ikke. Følelsene må vekk. Mer om dét i neste utgave av Studio Sokrates
Musikken:
1:
2:
