Norfolk Virginia
White Christmas
Navnet hans er ikke kjent musikk for alle ører selv om vi har fått inn mer White Christmas enn vi kan konsumere i disse to måneder lange juledagene. ’’I’m dreaming of a White Christmas’’ skrev Irving Berlin, et russisk innvandrerbarn som kom til New York som femåring i begynnelsen av 20-årene. Det kan neppe sies at han virkelig opplevde det han skrev om. ’Just like the ones I used to know where the treetops glisten’. Hans erindringer kan ikke stamme fra dagene i Tsarens Russland hvor familiens hus i landsbyen ble brent av jødehatende naboer.’’… and children listen …’’ Hva ville barna til en jødisk familie lytte til i det fattige strøket i Lower East Side av Manhattan? ’’…To hear sleigh bells in the snow’’ Neppe!
Edens hage
Men teksten og melodien som Irving Berlin skapte i 1942 gikk rett til hjertet på mange amerikanere. Det var et idealisert vintermaleri av småsteder, en illusjon om trygghet, en Edens hage som var der for juleglade barn mens USA i virkeligheten sendte sine unge menn oversjøs til krigen mot Hitler eller Japan. Hjemme ventet deres familier og barn spent på dem. Sangen ble umiddelbart en hit. Det var Hollywood som bestilte balladen for filmen Holliday Inn. Først sang Bing Crosby den og siden ble nærmere 2000 versjoner av HVIT JUL laget. I årene som fulgte ble en rekke filmer og sanger produsert i Hollywood, og med disse ble standarden for hva vi kan kalle urbane amerikanske julesanger satt.
Assimilerte og amerikanske
Irving Berlin falt ikke mellom to stoler. Han var ikke et ’’stakkars barn med minoritetsbakgrunn’’ som ble revet mellom en far som sang i synagogen og det sekulære samfunnets fristelser. Han tok valget. Han valgte jazzklubber, og forlot hjemmet i en alder av 14 år. Senere giftet han seg med en irsk-katolsk kvinne og oppdro sine tre døtre som protestanter, dog bare i navnet. Irving Berlin skrev mange melodier for Hollywood. Jeg leste i en artikkel at mange av disse julesangene fra førtiårene ble skrevet av jøder og innvandrerbarn. ’’…. Deres sterkeste ønske var å vise at de var assimilerte, kosmopolitiske og amerikanske. Disse sangene var ikke om kristen jul, men om amerikansk jul, fordi deres religion var AMERIKA.’’
Det var mulig i smeltedigelen USA i forrige århundre at en innvandrer kunne skape noe så ekte amerikansk som ’’I’ m dreaming of a White Christmas.’’ Men i dag er det annerledes. I et postmoderne samfunn i Europa, som for eksempel i Norge, er assimilering uakseptabelt og dessuten ikke politisk korrekt. En innvandrer som skriver om de uforglemmelige somrene og krabbene fra Mandal blir latterliggjort momentant. Her har vi dessuten ingen Hollywood-drømmemaskin som er villig til å bestille slik imaginær nostalgi.
Det antas at vi lever i et fargerikt felleskap der mangfoldige kulturer skal blomstre side ved side. Og fra denne blomsterengen skal vi sanke den norske buketten. Tvilsomt. I dag har unge mennesker med minoritetsbakgrunn veldig begrenset kunnskap om kulturlandskapet foreldrene kom fra. Dessuten er kulturen og samfunnet i gamlelandet i konstant bevegelse og kunstneriske uttrykksformer endrer seg hurtig. (Før de har ferdiglest klassiske eller moderne romaner på morsmålet sitt er det den postmoderne roman som gjelder i gamlelandet!)
En rikelig kulturbagasje
De følger med populærkulturen i hjemlandet ved hjelp av satelittantenner og Internett. Men hvor mye bidrar den globaliserte kommers-trash-kulturen til en rikelig kulturbagasje? Denne kulturarven danner grunnlaget som unge mennesker med minoritetsbakgrunn skal bygge på når de skaper noe ’’ekte fargeriktfelleskapsk-norsk’’. Men hvis de nå lykkes, la oss håpe at produktene varer minst like lenge som Irving Berlin og alle andre ”gamle innvandreres” åndsverk har gjort!
