Har mistet noe av gnisten

Den nye junior-filmen formidler en ny og vittig historie, på nostalgisk grunn, men den er penslet ut og skrudd sammen med gulnet fantasi.

Den ene morsomme ideen er at bussen som kjører Egon og Kjell, Benny og Valborg, Ingrid og skolekameratene på klassetur til Fredrikstad, bare kan rygge. Den kjører baklengs til Fredrikstad og baklengs tilbake til Oslo.

Det er morsomt en liten stund, men det varer i en lang. Bussen rygger og rygger, og det går stadig fremover. Egentlig skulle skoleturen gått til Eidsvoll i år som i fjor.

Regissør Arne Lindtner Næss og hans sønn Peder Hamdahl Næss har skrevet en historie om Egons gode gener. Oldefar var en legendarisk skapsprenger. En fjernere forfar var mestertyven og kvinnerøveren Ole Høiland.

Farfar Eugene Olsen som nå omsider klarer å spore opp barnebarnet sitt, var etter sin tid og forholdene da også ganske kvalifisert i røverdisipliner. Farfar sitter i rullestol i Gamlebyen i Fredrikstad.

Av og til skjer det noe. Resten av tiden støtter Arne Lindtner Næss og hans medarbeidende sønn seg til verbale blødmer og rimsnekring. Noe av det er tullete - det som er tullete nok, er ok. Noe er ikke morsomt i det hele tatt0.

Filmen virker akterutseilt. Men jeg tror ikke den er det. Vi har sett noen eksempler på at norsk film som ser tilbake, fungerer for et nytt, ungt publikum.