Det hele begynte med at det var behov for en solist i kirka til skoleavslutningen før jul. Jeg tok utfordringen, og så for meg en trombonens Ole Edwart Antonsen brilliere for et fullsatt publikum. Sangen som så smukt skulle lyde fra galleriet var "Det lyser i stille grender", og jeg øvde som besatt i uka før avslutningen. Jeg var ganske nervøs, for det var ikke hver dag slike opptredner fant sted.
Den store dagen kom, nervene stod på kryss i magen, og leppene var røde og hovne etter intens øving. Trekkbasun er ikke det instrumentet folk flest forbinder med solospill, og jeg hadde store planer om å forandre verdens oppfatning om dette. Jeg så for meg at trombonen basunerte en lyd så høy og klar, at folk ville snu seg forundret, og mumle: "Hvem er det som spiller? Hva slags instrument er det han spiller?", mens de deretter nikket anerkjennende til hverandre og sa: "For en vakker klang!"
Orgelet skulle spille ett vers, så skulle jeg spille ett alene, for så å avslutte i et forykende samspill. Jeg pustet dypt inn for å roe nervene. Orgelet bruste av gårde med første vers, og kirkegjengerne brummet lavmelt "……tindrande ljos i kveld….." O’boy om jeg gledet meg til å se de overraskede ansiktene deres når det ble min tur. "…..og tusende barnehender, mot himmelen ljosa held."
OK – nå var det meg. Jeg presset de såre leppene mot det varme fuktige munnstykket, og tonen traff perfekt. Jeg blåste på, enset verken tid eller rom, basunen revnet nesten av mine kraftige utpust Ekkoet gjallet gjennom kirken. SUKSESS!!!!!. I opphisselsen og henrykkelsen av min triumf, glemte jeg å puste inn på riktig plass. Kunne jeg klare meg til neste pusteplass. Aldri i livet! Det uungåelige skjedde. Jeg gikk tom!
Lungene mine kollapset, og et ynkelig lite pip, eller kanskje mer en fis, kom ut av trombonen. Alle sluttet å synge, og det var stille……veeeldig stille, veeeldig lenge.
Etter et nær-døden-hosteanfall og gjennom tårevåte øyne, hørte jeg orgelet fyre opp igjen for siste vers. Jeg hang meg på så godt jeg kunne, men hvem kan være trombonens Ole Edwardt Antonsen med gråten i halsen og slim og snue på munnstykket. Jeg tror ikke noen hørte de stakkarslige klynkene fra trombonen på siste verset…. Jula var ødelagt! Ingen tvil om det.
Etterpå, mens jeg satt og vurderte hvilket land det ville være smartest å emigrere til for aldri å bli gjenkjent av noen, kom organisten bort og takket meg for godt samspill.
Så kom en gammel kone og spurte om det var jeg som hadde spilt så fint. ….j-j-ja…., stammet jeg, og det var i grunnen alt som skulle til for å få meg i godt humør igjen.
Selvsagt sa begge det bare for å være snille, men det er nettopp det jula handler om...