NRK Meny
Normal

Lekkert, men ufullendt

Klarinettkonserten som ble urfremført av Bergenfilharmonikerne torsdag hadde lekre, organiske klanger og vitner om en talentfull norsk komponist. Men hvor ble det av solisten?

Ørjan Matre

Ørjan Matre (f.1979) fra Bergen er en av Norges mest talentfulle unge komponister.

Foto: Bente Leiknes Thorsen

Klarinettkonserten skulle bryte med den tradisjonelle rollefordelingen; her skulle ikke solisten lede an massene. Gjensidig, klanglig symbiose var konseptet. Men i deler av verket fungerte ikke dette, solisten forble i randsonen av sentrum.

Les også:Bergenser vant komponistpris.

Som bølger på havet

Klarinettsolist Rolf Borch snek seg med vare toner inn på et lyst og lekkert orkesterbilde, fylt av skinnende perkusjonsklanger og strykere. Initiativene skapte rytmiske og klanglige ringvirkninger som rullet seg stadig sterkere utover i orkestret, omtrent som bølger på havet. Det var lekkert og organisk å høre på, og kunne til tider minne om den etablerte norske komponisten Rolf Wallins rytmiske klangverden.

Talentfullt


Men når massene vokste i styrke, druknet solostemmen. Jeg satt på 13.rad, men i Grieghallen skulle dette rent akustisk ikke være et uheldig sted å være. Muligens kunne også solisten ha spilt sin rolle enda tydeligere ut. I klarinettens myke midtregister fikk han uansett lite skyts, satt opp mot det store orkesteret. Best fungerte det rolige midtpartiets skjøre og poetiske klanger. Matre er en komponist med en finstilt evne til å lytte seg innover i orkesterklangen, og skriver med et lett, nesten klassisk preg. Med justeringer i forholdet solist-orkester i verkets ytterdeler skulle denne klarinettkonserten kunne få et videre liv på landets ulike orkesterscener.

Les også: Orkestre spiller lite nytt norsk.

Glødende varme

Juanjo Mena

Dirigenten Juanjo Mena fikk frem en nyansert og varm klang i Bergenfilharmonikerne.

Foto: Lars Svenkerud

Etterpå ble det en stor kontrast. Bruckners ufullendte 9.symfoni kan fortone seg tung og stor som et hangarskip. Og på grunn av ganske seige tempi fikk ikke den østerrikske senromantikerens repetitive temaer topp suggererende effekt. Til gjengjeld spilte orkesteret med en innsats som i partier fikk de store orgelaktige klangene til å stråle av glødende varme og intensitet. Blåserne spilte rent, mektig men aldri rått. Herlig! Mena ser ut til å lokke frem en dybde i tolkningene som jeg tidvis savner under sjefdirigent Litton. Dette var et spill som var egnet til å smelte hjertene i salen.