Anmeldt av Kjetil Bjørgan.
Susanne Lundeng er en virvelvind som blåser opp etablerte forestillinger om hva norsk folkemusikk skal være. Samtidig er hun en tradisjonell spellmann som er trofast mot gamle strøk. Og dette er en motsetning som kjennetegner henne. Lyden av Lundeng låter forunderlig i det hun passerer oss i sin tradisjonelle og nyskapende ferd, på leting etter harmonier og rytmer.
Fin balanse
Bjørn Andor Drage, Håvar Bendiksen, Arnfinn Bergrabb, Knut Erik Sundquist er alle gode musikere som i et godt samspill bidrar til å skape et allsidig lydbilde rundt feletonen, og noen ganger stemmen, til Susanne Lundeng.
Og som felespiller rydder hun all tvil av veien: Hun har vilje, god klang i instrumentet og teknikk som gir henne mange muligheter. Med en følsom buehånd leker hun med strengene og krydrer det hele med en passe dose ornamentikk. Ikke overdrevet, men velplassert.
I tillegg er det en god produksjon med et tett lydbilde, med en nær og tørr feleklang, og en fin balanse mellom instrumentene.
Svakheter
Men plata har svakheter. I enkelte komposisjoner mister hun stedsansen. Hun går seg litt vill der hun leter etter originale formgrep. Og resultatet synes jeg faktisk kan bli uinteressant. Samtidig bidrar enkelte av arrangementene til et rotete, og til tider et bråkete lydbilde.
Dette er likevel unntakene. For de fleste tolkninger og arrangement rundt utvalgte tradisjonelle slåtter er løst på en spennende måte. Det er i det hele tatt tilløp til flere kompositoriske perler, og "Videre" og "Forunderlig ferd" er eksempler på gode melodier fra Lundengs hode.
Kulturnytt, NRK P2, tirsdag 20. januar 2004.