Nye plater uke 38

Tim Christensen - Right Next To The Right One

Sven Ole: Dette er kjenningsmelodien til tv-serien ”Nicolaj & Julie” på NRK1. Han som synger Tim Christensen er altså da en av Danmarks fremste singer/songwritere. Og så har han vært frontfigur i Dizzy Mizz Lizzy. Singelen som vi snakker om finnes på hans andre solo album ”Honeyburst”, som visstnok solgte mer enn 30 000 eksemplarer bare på den første uken.

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg kjenner til denne christensen så godt, men dette er en veldig iørenfallende sang. Man kan nesten høre at den passer veldig godt til en film eller tv serie - nesten som om den er skapt for det.

Samtidig er det jo sånn med sanger som sitter veldig bra med en gang at de har en tendens til å forsvinne fortere, og sånn tror jeg det blir for meg her også. Det er nok ikke en sang jeg kunne lagt inn i platesamlingen min og tatt fram etter tre år for å høre på. Men den gjør seg absolutt bra som kjenningsmelodi.

Per Ole: Kjenningslåta fra den sjarmerende og gode danske TV-serien Nikolaj og Julie. Akkurat så søt og innsmigrende en sånn låt skal være, og om du ikke følger med på serien, fungerer den også godt på egenhånd.

Aretha Franklin – So Damn Happy

Per Ole: Første album fra Lady Soul siden A Rose is Still a Rose som kom i 1998. Tilsammen har Aretha spilt inn over 40 album siden starten i 1957, og Atlantic-LP-ene fra slutten av 60-tallet er klassiske. Hun var en av de første crossover-artistene - svart artist som gjør det stort på det hvite platemarkedet - og sammen med artister som Otis Redding og Wilson Pickett var hun med på å definere hva soulmusikk er.

På So Damn Happy har hun fortsatt mye av den ekspressive kraften fra 60-tallet, og parret med en moderne produksjon og opptil flere gode låter, gir dette meg mye mer enn de fleste av dagens åleglatte CD-er som gir seg ut for å være soul!

Sven Ole: Jeg synes vanligvis denne typen plater er litt vanskelige å skulle anmelde. Det er litt sånn, ok dette er den nye platen til Aretha Franklin, man har automatisk mange tanker på forhånd om hvordan dette kommer til å høres ut. Og så spiller man platen, og så høres det langt på vei ut sånn som man hadde trodd.

Men: det stemmer ikke helt i dette tilfellet da for denne platen er litt friskere, det kunne nesten like gjerne ha vært Erikah Badu på musikken, men så har man jo stemmen til Aretha Franklin og da er det liksom ingen tvil om hva man hører på. Og det er jo mye p.g.a. av den kraftfulle stemmen. Jeg synes dette er helt topp jeg.

CC Cowboys – Lyst

Per Ole: Magnus Grønneberg har hatt et sidesprang fra CC Cowboys og forsøkt seg som soloartist med litt vekslende hell. Da er det skikkelig hyggelig å høre ham i bandsetting igjen på denne plata.

Mange gode låter, litt hverdagsfilosofi i tekstene og mange små iaktagelser. Kompet er mer enn kompetent nok, med Jørn Christensen på gitar og keyboard, Per Vastaby på bass og Agne Sæther på trommer.

Lyst er en av disse platene som får frem smilet, den er ikke den aller beste plata jeg har hørt i år, men den tåler mange spillinger og det er lett å nynne med. Velkommen tilbake, Magnus!

Sven Ole: Jeg digget CC Cowboys når de kom med ”Harry” og ”vill vakker og Våt” og de sangene der. Etter det synes jeg ikke det som har kommet har vært å hoppe i taket for. Jeg har alltid følt at dette først og fremst er musikk for østlendinger, av en eller annen grunn. Jeg føler ikke alltid at jeg klarer å relatere til stemingen i sangene og noen av tekstene.

Den hese Magnus Grønneberg stemmen er jo på mange måter kjennetegnet til gruppen, men sånne hese rockeband er det jammen ikke mange igjen av nå i 2003 og det er kanskje en grunn til det.

Samtidig så må jeg jo si at det er flinke musikere dette her, men det har alltid vært problemet for meg. De er gode musikere og høyt respekterte, men det gir meg liksom ikke den helt store WOW følelsen.

Dette er typisk en sånn plate som alle musikkanmeldere, i hvert fall ikke vil slakte fordi det er ganske mye credibilitet og sånn i den gjengen der..

Jeg må legge til at ”På en god dag” svinger bra.

Lenker