Unni Wilhelmsen med ny singel.
Unni Wilhelmsen – Everyone’s Honesty
Per Ole:
Unni Wihelmsen er tilbake med første singel fra sitt nye album som kommer i august. Dene gangen har hun samarbeidet med Ketil Saunes, og det høres på arrangementet. Everyone’s Honesty er en bittersøt låt om å miste illusjoner. Den er åpent og luftig arrangert, mens refrenget er riktig catchy.
Tone:
Dette er fin liten sang med tilhørende hverdagsfilosofi. Den er ikke spesielt overraskende, og Unni Wilhelmsen har sin egen stil i behold.
Ny plate med ringreven Erik Moll.
Erik Moll – Come What May
Per Ole:
Erik Moll har lang fartstid som artist og låtskriver. Han var en av frontfigurene i Hole In The Wall tidlig på 70-tallet. Siden flyttet han til Austin, hvor han bodde i 13 år. Fortsatt tilbringer han mye tid der, og hans nyeste CD er spilt inn i Texas.
Stilmessig spenner Erik Moll fra western swing via bluegrass, countrybkues, litt New Orleans/Louisianna-smak til tradisjonell 30-40-talls country. Låtene hans er gode, og han har da også levert låter til flere kjente artister tidligere. Personlige favoritter er Long before I Met You med sjarmerende tostemt plystring, samt den nydelige balladen Burnin’ Moonlight.
Tone:
Erik Moll lager musikk i en sjanger jeg ikke helt klarer å finne ut av. Jeg liker stilen hans og det er mange fine sanger her. Det er både melankoli og glede å finne på albumet. Som tittelen antyder lager han musikk med åpent sinn. Et album som gir mye musikk for pengene.
Daniel Lanois første utgivelse på snart 10 år.
Daniel Lanois – Shine
Per Ole:
Daniel Lanois er den kanadiske trollmannen som har produsert blant andre Emmylou Harris, Bob Dylan, U2 og Robbie Robertson, og som nå har gitt ut plate etter 10 års ventetid. Han er ikke av de mest høylytte, og Shine er preget av det. De fleste instrumentene er spilt av Lanois selv, og han får sanghjelp av Emmylou Harris og Bono fra U2.
Shine har blitt en variert plate, på det beste fantastisk, på det dårligste mer uinteressant og kjedelig. De beste seks låtene kommer først, mens den avsluttes med en nydelig svevende steelgitarlåt, JJ Leaves LA. Ellers er tittellåten, Sometimes og Falling At Your Feet meget bra.
Tone:
Dette er et snodig stykke musikk. De fem første sangene er melodier som snor seg sødmefylt inn i øret. Lanois trår varsomt frem og gir oss musikken sin. Han presser ikke på. Så kommer, ja, la oss kalle det et strekk, med veldig tilbakelente låter som ikke vil så mye. Den lister seg rundt i bakgrunnen. Så henter han seg inn igjen og gir oss noen mer intense og påtrengende sanger som runder av plata. Alt i alt: finfint.
Platearbeiderne hører du hver tirsdag i programmet Kveldsåpent på NRK P1 (19 - 22).