På nett av Roy Strømsnes
Foto: Promo
Macy Gray – When I See You (Singel)
Tone:
- Dette er en ny singel fra Macy Gray hentet fra albumet The Trouble With Being Myself. Det er en tøff låt med et funky lydbilde. Jeg likte den. (Karakter 8).
Per Ole:
- En hyggelig og pågående partylåt med Macy Grays karakteristiske sangmåte, men ikke fullt så karakteristisk som tidligere. Ikke årets viktigste utgivelse, men en hyggelig låt som burde bli en suksess på dansegulvet. (Karakter 7)
Foto: Promo
Nathalie Nordnes – Hush Hush
Per Ole:
- Nathalie Nordnes har levert et debutalbum det står respekt av. Ikke fordi alt er like godt, det er alt for stor sprik mellom de gode og de direkte kjedelige låtene, men hun tør å satse på en egen stil. Her er det klare 60-talls referanser, mye piano med litt hul lyd, stemmebruken ligger mye i hviskeleie, og platen har et svært akustisk lydbilde.
- Det som trekker ned er de mest pretensiøse låtene og produksjonen på disse. Without Your Love er et eksempel på dette. Det som trekker opp er de låtene hvor Nathalie Nordnes trår til og viser at hun faktisk er en svært god sanger og låtskriver. Only Because er en slik sang, og Good Times er en morsom duett med Bergens wonderboy Sondre Lerche. (Karakter 6).
Tone:
- Her er det mange fine sanger, men helhetsinntrykket er forvirrende. Noen ganger blir det kunstnerisk og minner om Anja Garbarek, andre ganger er det bare søt pop. Det er ikke alltid sånn at desto flere kryddertyper, jo bedre blir gryta. De gangene jeg klarer å skille ut en smak er det veldig godt. (Karakter 6).
Celine Dion – One Heart
Per Ole:
– Ny plate fra Celine Dion, og denne er ganske kjedelig. En av låtene holder, Have You Ever Been In Love, de andre er enten ganske uinteressante ballader eller ikke helt vellykkede forsøk på å være moderne. Celine Dion har en stor stemme. På One Heart er hun produsert slik at hun ikke får vist stemmeprakten som på tidligere plater. Det er synd, og når låtene heller ikke er gode nok, blir det lite spennende. (Karakter 4)
Tone:
– Celine Dion er en balladedame og hvert fall en av de seks på plata ender på en radioliste. Her må jeg bare skyte inn at jeg ikke skjønner hvorfor de skal trøkke 14 sanger inn på en cd?
– Popjenter som ikke er låtskrivere får ofte noen aldeles grusomme trommebeats trukket nedover stemmen. Det gjør at de raske låtene sliter meg litt ut her. Produksjonen er også så maskinell at det blir litt som å spise ferdigmat i fire uker. Går fort lei.