Setter ny standard for vakkert trompetspill

Den norske trompetisten Tine Thing Helseth debuterer denne uken på det internasjonale plateselskapet EMI med både et soloalbum og en ensemble-CD. Her setter Helseth nye standarder for hvor uanstrengt og vakkert en trompet kan låte. Men viljen til det vakre blir også et problem.

Tine Thing Helseth

Tine Thing Helseth spiller lyriske sanger arrangert for trompet på sitt siste solo-album.

Foto: Presse/EMI.
Veire anmeldelse riktig størrelse

Soloalbumet er stappfullt av vakre, lyriske sanger fra det klassiske vokalrepertoaret, omarrangert for trompet med orkester eller klaver. Her er både Griegs sangsyklus ”Haugtussa”, romantiske Strauss og Sibelius-sanger, Mahler, Korngold og Weill.

Les mer: Prestisjekontrakt for trompetist

Godt konsept

Konseptet er godt og kreativt tenkt. Dette er musikk som treffer et bredt publikum, langt utover de som er hardcore klassisk-fans. Dette handler ikke om å spille fort, noe trompetister ellers ofte gjør. I disse arrangementene gjelder det snarere å vise frem instrumentets lyriske og sangbare muligheter.

Og det gjør Helseth til gangs.

Tine Thing Helseth

Bilde fra albumet 'Storyteller'.

Foto: Presse/EMI.

Trompetspill i verdensklasse

Allerede de første frasene i åpningskuttet ”Hvilket vakkert sted” av Rakhmaninoff setter standarden for hele albumet. Hør Helseth spille sangen her. Hun turnerer de lange frasene og utfordrende topptonene på imponerende uanstrengt vis. Helseth spiller rett og slett nydelig; innbydende og konstant vakkert. Delibes’ muntre ”Jentene fra Cadix” viser hennes usedvanlig lette fleksibilitet. Trompettonen er like sømløs og flytende som hos en virkelig god sanger.

Hvis noen skulle lure: Det er ikke enkelt å få til. Dette er trompetspill i verdensklasse!

Les mer: Tine i verdstoppen på Youtube

Stripper tonen

Men det vokale idealet blir samtidig en hindring for å få fullt musikalsk utbytte av alle sangene. Helseth er så ivrig etter å etterligne en sanger at hun plukker vekk mange typiske trompet-uttrykksmidler, som kant på tonen, tøffe ansatser og den helt store trompetklangen. Det er forståelig. Problemet er at hun ikke legger så mye annet til.

Et estetisk problem

Tonen er like smal, rund og velklingende uansett repertoar, fra den flørtende Cadix-sangen til den psykologisk komplekse kjærlighetssorgen i ”Mariettas sang” av Korngold. I sistnevnte verk er det snarere orkesteret som jobber opp intensiteten midtveis, ikke solisten. Noen ganger skulle jeg ønske at hun rett og slett skingret litt mere, og la mer tyngde og trøkk til der innholdet tåler det. Nå står klangen litt strippet tilbake.

Slik blir en higen etter det jevnt vakre tidvis et estetisk problem på denne CDen.

Troverdig Haugtussa

Men her er også flere perler. Best er hun i Griegs Haugtussa-syklus, som utgjør kjernen i utgivelsen. Sammen med pianist Håvard Gimse har hun flere kammermusikalske ess i ermet enn hun har i orkestersangene. Det gjør at uttrykksspennet vokser, noe som høres allerede i første frase i sang nr. 1; Det Syng. Det spilles som et nødvendig utbrudd av følelser, og da blir sangen også troverdig.

Liverpool filharmoniske orkester dirigert av Eivind Aadland er produsert tett og godt rundt solisten, og gjør CDen velegnet for både Ipod-lytting og bilkjøring.

Friskt jenteensemble

Messingensemblet tenThing består av 10 jenter.
Foto: Presse/EMI.

Messingensemblet tenThing har i flere år vært et av Helseths overskuddsprosjekter, og albumet ”10” har gode arrangementer samt et originalverk med sterkere underholdningskarakter. Jentegruppen spiller homogent, godt og inspirert, og lydopptaket fra Den Norske Opera & Ballet er strålende. At EMI vil lansere denne dyktige gjengen internasjonalt er med på å forsterke Helseths posisjon også opp mot den store messing-fangruppen hun allerede har fått der ute.