Drukner i flom av tekst og musikk

Endelig var det duket for noe så sjeldent som en ny norsk opera, attpåtil basert på Henrik Ibsens berømte skuespill.

Operaen «Fruen fra havet» sto ferdig til åpningen av det nye operabygget i 2007, men ble utsatt. Når den nå slipper til, blir det med kun én forestilling, strippet for kostymer, kulisser og scenisk regi.

Det er i seg selv uheldig, selv om jeg kan forstå den nedtonede presentasjonen.

Karakterene fikk ikke plass

Konsertformen var ikke hovedproblemet. Hvis de musikalske karakterene tegnes tydelig nok opp, kan musikken selv bære dramaet.

Det skjedde ikke i går, tross iherdig innsats fra aktørene.

Det ble rett og slett ikke plass til dem! De klarte ikke å trenge igjennom mylderet av et upoetisk tekstutvalg og en orkestersats som flommet over av ufullførte ideér, historiske sitater og orkesterklanglig show-off.

Dermed fikk ikke Ibsens sterke kvinner og menn skinne på scenen og bli mennesker vi kunne tro på.

Ufrivillig komisk

Hovedpersonen Ellida, med sin underbevisste lengsel mot en mystisk mann ved havet, blir sangteknisk solid fremført av Ingebjørg Kosmo.

En velklingende Ole Jørgen Kristiansen gestalter den fortvilte ektemannen Dr. Wangel, som tilslutt skjønner at han må la Ellida få velge selv. Ellida svarer på friheten med å bli hos ham.

Men den eksistensielle dialogen i store tonesprang dem i mellom fortonte seg aller mest som mumling. De hadde ikke markante temaer å henge teksten på, og frasene var tynget ned av trivielle tekstutdrag som hadde lite med musikalsk poesi å gjøre.

Da blir selv Ibsen komisk, og fikk publikum til å le. Men på feil steder.

Tonalt men ikke tilgjengelig

Søderlind skyter ofte og hardt på musikalske modernister og mener at tonal, romantisk musikk er mer forståelig for folk flest. Og han har tilløp til gode ideer, som det duvende havtemaet og sitatet av en fin vuggesang.

Men totalt sett fremstår Søderlind som ukritisk plaprende, med et vell av referanser til historisk hav-musikk fra både Debussy og Wagner til norske folkeviser.

I tillegg kommer de mange rent handlingsmimende partiene. Tilsammen blir dette forvirrende og bryter ned den musikkdramatiske fremdriften.

Det er altså ingen automatikk i at et tonalt tonespråk er mer tilgjengelig enn et moderne tonespråk.

Halvveis inne, halvveis ute

Solister, kor og orkesteret under sjefdirigent John Helmer Fiore spilte og sang med så godt de kunne i de mange Søderlindske kast og bølger, og kom hederlig fra oppgaven. Men aktørene virket først og fremst nedtrykt av ord- og musikkflommen, og da kan man lure på hva som var vitsen med det hele.

Operaens løsning med å slippe operaen til, men kun én gang, virker halvveis og sløsende med tid og midler.

Har man først tatt inn en opera får man stå for det, og latt flere få muligheten til å se og høre.