Oppsetningen av musikalen Les Misérables på Oslo Nye Teater trenger ikke navn som Pia Tjelta eller Christian Ingebrigtsen for å trekke folk. Det holder lenge med Erik Wenberg Jacobsen.
Troverdig Valjean
Wenberg Jacobsen spiller rollen som Jean Valjean, straffangen som skifter identitet og bruker livet sitt til å sone gjennom å gjøre godt for andre.
Nå er hovedrolleinnehaveren kanskje ikke en helt ukjent skuespiller for musikalpublikummet i Norge, han har gjort flere store roller, blant annet som Jean Valjean på Trøndelag teater.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Erik Wenberg Jacobsen som Jean Valjean flankert av Pia Tjelta (t.v.) som deler rollen som Fantine med Trine Wenberg Svensen.
Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIXWenberg Jacobsens stemme er uttrykksfull, han synger teknisk svært godt, og har den dynamikken som trengs til å fylle denne rollen. I tillegg er han en god musikalskuespiller. De store følelsene avstemmes i forhold til hverandre: Aldri for mye, aldri for lite. En karakter troverdig i hver bevegelse.
Gode enkeltprestasjoner
Oppsetningen av Les Misérables er tradisjonell med tidsriktige kostymer og de kjente og kjære sangene. Tekstene er forfriskende og godt oversatt av Torstein Bugge Høverstad.
Foruten Erik Wenberg Jacobsen gjør Ståle Ytterli, Heidi Ruud Ellingsen, Dennis Storhøi og Siw Anita Andersen gode roller. Ytterli fordi også han har en dynamisk, rik og teknisk god stemme, og spiller rollen med ro og verdighet.
Ruud Ellingsen fordi hun er et naturtalent innen sjangeren med en naturlig, god stemme; hun oppleves aldri anstrengt, og har en utstråling som gjør at hun vil bli å se igjen og igjen på musikalscener i Norge. Storhøi og Andersen fordi de er et gjøglende radarpar som vertshusholderen med fruentimmer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Dennis Storhøi som vertshuseier Thenardier, og Siw Anita Andersen som Madame Thenardier. Sammen utgjør de et gjøglende radarpar, mener vår anmelder.
Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIXKrevende scene
Men alt dette skulle hatt mer plass. Scenen på Oslo Nye Teater er svært liten for en slik oppsetning. Det blir mange sceneskift, og selv om det stort sett glir greit, oppleves det til tider som heseblesende. Scenografien har lag på lag med store gullrammer, et noe merkelig valg. Men løsningene der scenen heves og karakterene springer under jorden, er fine.
Ikke bare stjerner
Skuespillerensemblet som helhet har mye å hente på diksjon, særlig når koret står samlet. Og mange av skuespillerne som har solonumre kunne med fordel hatt et større register, enten innen sang eller skuespill. Det er ikke gitt at en skuespiller er en god musikalsanger. Det er heller ikke gitt at en sanger er en god musikalskuespiller.
Musikaler krever en evne til å uttrykke et spenn av store følelser med presisjon gjennom sang og ikke gjennom tale. Solonumrene i Les Misérables er til tider krevende rent sangteknisk, og flere av sangerne manglet både teknikk og dynamikk til de mest krevende partiene. Til og med Christian Ingebrigtsen lød anstrengt på noen av solonumrene.
Men her er mye å glede seg over for den som er glad i musikaler. Gode enkeltprestasjoner gjør Les Misérables til en fin opplevelse - selv om den skulle hatt en større scene.
