Perfekt Nøtteknekker uten magi

Når Berlinfilharmonien spiller Tsjaikovskijs ballettmusikk til Nøtteknekkeren låter det briljant, men usjarmerende. Magien og dansen i julefortellingen uteblir.

Simon Rattle

For første gang dirigerer Simon Rattle Tsjaikovskij på CD med topporkesteret Berlinfilharmonien.

Foto: STUART RAMSON / AP

Det er julefest hjemme hos Klara. Festpyntede gjester og glade barn lager stemning. Når den mystiske Drosselmeyer ankommer med sine livaktige dukker, er det rett før magiens verden åpner seg for Klara.

Briljant orkester

Musikken er nøkkelen til både magien og ballettdansens verdensomspennende suksess. Og når Berlinfilharmonien spiller, låter det fantastisk bra. Teknisk sett er denne dobbeltCDen helt briljant. Strykerne spiller tett, som om de besto av ett hode med 70 armer, blåserne briljerer i sine solopartier, og lydbildet er perfekt balansert. Dette er lyden av et verdensledende symfoniorkester.

Se video: Berlinfilharmonien spiller Nøtteknekkeren.

Uten dans og undring

Nøtteknekkeren med Berlinfilharmonien (2CD)

All scenemusikken (24 spor) er spilt inn på den nye dobbelt-CDen, som gis ut både i en Experience (mer bilder og fakta) og Standard Edition.

Foto: EMI/Presse

Men jeg forblir merkelig uberørt. Det er noe kjølig statisk over det perfeksjonistiske spillet. Og det slår særlig ut når underet skjer og den sårede Nøtteknekkeren blir til en vakker prins som Klara danser med i furuskogen. Her skal barnets uskyldige og spontane undring over magien slå ut i en magisk snefnuggdans. Men dette får meg ikke til å danse. Det låter tungt, kjølig beregnende og symfonisk langstrakt.

Tsjaikovksij-kompleks?

Forklaringen kan ligge i at Simon Rattle kanskje har et slags Tsjaikovksijkompleks. Dirigenten har holdt seg unna den russiske melodimesteren i sitt virke både i Birmingham og i Berlin, og har aldri spilt ham inn på plate før. I CDboken virker det som om han vil forsvare valget ved å skrive varmt om alle de tekniske komposisjonsdetaljene, mer enn om hva dette barnlige juledramaet egentlig handler om. Kanskje har han ennå ikke opparbeidet et emosjonelt sterkt forhold til Tsjaikovksijs musikalske drama?

Utstudert

Rattles nådegaver i å lage klanglig orkestersirkus kommer bedre til sin rett i 2.akt, hvor de berømte karakterdansene setter inn, fra sjokoladens inntreden via den russiske Trepakdansen, til Sukkertøyfeen endelig melder sin ankomst med sin underfundige celestamelodi. Solistene i orkesteret spiller flott, men totalt sett oppleves dette som mer utstudert enn dansaktig.

Ofte kan opera- og sceneorkestre spille scenisk musikk bedre enn symfoniorkestre. De er trent i en fleksibilitet, som innebærer å kunne følge en dramatisk tråd også utenfor orkestergrava. Dette ser ut til å gjelde også om orkesteret heter Berlinfilharmonien. Med denne innspillingen får du lyden av et fantastisk orkester med et unikt samspill, men det er ikke sikkert det får deg til å danse.