Se bilder: Crosby, Stills og Nash på Norwegian Wood!
Bevares, selvfølgelig var det mye å glede seg over, fra ”Long Time
David Crosby. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
Gone” via ”Love The One You’re With” til ”Almost Cut My Hair” og ”Wooden Ships” halvannen time seinere. Men bandet var ikke det optimale for å få ut det potensialet i låtene som de fortjener. Og på en kveld hvor selv hovedpersonene vet at det er nostalgien som råder, kunne også settet blitt noe strammet opp.
Duft fra hippietida
Med Crosby, Stills & Nash på scenen, handler det naturlig nok i stor grad om velduftende hippiemusikk, forgylt med trioens flotte harmonisang på scenen og nostalgiske stemninger ute i folkehavet.
Blant de 7500 tilskuerne var det
Stephen Stills. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
mange som hadde rukket å bli grå i håret siden første gang de hørte CSN. Men som samtidig har holdt fast ved sin ungdoms kjærlighet, selv om CSN kreativt bare var på topp en meget kort tid.
For mens den selvtitulerte debuten i 1969 og oppfølgeren ”Dejá Vu" (sammen med Neil Young) året etter, var gyldne klassikere, og den doble liveplata ”4 Way Street” i 1971 en maktdemonstrasjon, har stort sett alt de har gjort etterpå – sammen eller på egen hånd - for det meste vært nokså likegyldig.
Legender, men ikke på VG-lista
Med tanke på at deres plater den gangen i tillegg solgte så lite i Norge at de knapt klarte å komme inn på VG-lista, er den legendeposisjonen de fortsatt har derfor nesten bemerkelsesverdig.
Men fullt fortjent, fordi de til de grader har satt sin stempel på og lydspor til sin samtid og generasjon. Med sterke sanger som rommer det meste, og framfor alt med harmonisang som har styrket deres identitet ytterligere.
Tida ikke som den var
Alt er dessverre likevel ikke helt slik det var. David Crosby har riktignok en kraftfull stemme som er ekstra imponerende med tanke på hvor langt ute på kjøret han har vært, og Graham Nash er Crosbys perfekte makker.
Men Stephen Stills har ikke klart seg fullt så bra. Sangen hans på lørdagskonsreten satt ikke like bra som i stormaktsdagene, og selv om hans gitarer fortsatt biter er hans soli ikke alltid preget av like smakfull timing.
Middels band
Bandet var heller ikke så lydhørt og sofistikert som man kunne ønsket for å heve låtene til deres optimale nivå.
Dette rammet også helheten, ved at det oppsto noen mindre passasjer underveis i konserten, framfor alt i de delene hvor trioen gikk utenom CSN-katalogen og presenterte stoff fra nye soloplater (Stills) eller duoplater (Crosby & Nash). Låter som for de aller fleste tilskuerne ikke bare var ukjent, men som ganske sikkert også blir fort glemt igjen.
Bortkastet føltes det også da de i "Dejá vu", midtveis i settet, fant ut at det var på tide at alle – også det fem mann sterke backingbandet – skulle få ta hver sin instrumentalsolo på sine respektive instrumenter. På en nostalgisk kveld som denne, og med så mange klassikere i bagasjen, kunne de med fordel ha tonet ned soloarbeidene og utfluktene sine i repertoaret litt.
Nostalgisk glede
Men selvsagt: det var skikkelig gøy å endelig få se denne legendariske trioen!
Spesielt som de spilte seg opp etterhvert som konserten skred fram, med "Teach Your Children" og Buffalo Springfield-låten "For What It's Worth" som et verdig og bejublet punktum.
Men musikalsk var utbyttet av konserten ikke på høyde med den nostalgiske gleden.
