NRK Meny

Ufokusert mangfold

Tross en rekke interessante enkeltverk fremstår årets skulpturbiennale som vag, ufokusert og en tanke forutsigbar.

Timeglass, M.J. Haugen

Marit Justine Haugens ”Self Erasing Drawing” fra 2008

Foto: Vigeland-museet

Artikkelen er flere år gammel.

”Norsk skulpturbiennale- Mangfold i tre dimensjoner” Vigelandmuseet, frem til 26.august-2008

Rett før helgen åpnet den femte skulpturbiennalen i Vigelandsmuseet. Som tidligere er utstillingen et samarbeidsprosjekt mellom Vigelandsmuseet og norsk billedhuggerforening. Utstillingen er rik og bredspektret og favner alt fra anerkjente kunstnere som Bjørn Bjarre, til rene debutanter som Frode Mikal Lillesund.

Hva kan skulptur være i dag?

Spørsmålet knyttet til hva skulptur kan være i dag ligger som en vesentlig undertekst i utstillingen. Skulptur i tradisjonell forstand er gjerne et tredimensjonalt monumentalt objekt med en sluttet form, som er utført i et bestandig materiale, som marmor, granitt eller bronse. Skulpturen har gjennom historien fylt propagandistiske så vel som religiøse funksjoner. Det er disse kvalitetene de ulike kunstnere gjennomgående formulerer en holdning til, enten gjennom positiv dialog eller ved å ta avstand fra dem.

Vigeland som historisk klangbunn

I vår hjemlige kunsthistorie spiller Gustav Vigeland en viktig rolle. Og det er derfor naturlig at hans monumentale stabilitet også i år får fungere som en historisk klangbunn for en mønstring av den tredimensjonale norske kunsten.

Hans og Espen

Espen Henningsen og Hans Martin Øien monumentale skulptur ”No game”.

Foto: Vigeland-museet

Vi finner også naturlig nok en rekke referanser til Vigeland i utstillingen. Ett eksempel er Espen Henningsen og Hans Martin Øien monumentale skulptur ”No game” som nærmest kan sees som en visuell parafrase over Vigelands mektige fontene midt i Frognerparken, der muskuløse menn i et felles imponerende løft hever den veldige fonteneskålen mot himmelen. Også i Henningsen og Øiens verk er det en sirkel skikkelser som står skulder og løfter sammen. Det er imidlertid ingen monumental eller sluttet form de holder, men en underlig ansamling løsrevne skulpturelle og maleriske strukturer. Skikkelsene er heller ikke atletiske menn, men enorme og uhyggelige legofigurer. En av skikkelsene som ser ut til å skulle illudere Jesus Kristus, med langt hår og skjegg og en slags tornekrone, har trådt ut av sirkelen og vender seg mot utstillingsrommet med et håndvåpen. Arbeidet bryter med den konvensjonelle forestillingen om skulptur som en ren og enhetlig form. Det oppløste ved strukturen og den ubekvemme fremstillingen av en bevæpnet Kristus minner oss om hvordan skulpturen gjennom århundrer har vært bærer av politiske så vel som religiøse budskap.

Viltvoksende og levende skulptur

Ett annet eksempel på et verk som distanserer seg klart fra det vi tradisjonelt forbinder med skulptur, er Barbara Czapran og Inge Van der Drifts sårbare struktur ”Sculpture” fra 2006, som er et skjørt, spindelvevaktig nettverk bygget av fyrstikker limt sammen til noe som liknet en hul maurtue. Inn i skulpturen skimter vi en arkitekturmodell av Vigelandmuseet i målestokken 1:25. Tradisjonelt har skulpturen som et anorganisk objekt, vært lenket til sin sokkel, og i blant sågar sperret inn i en nisje i et museum. I dette verket ser vi den frigjorte og tilsynelatende levende og viltvoksende skulpturen som har tatt museet i sin besittelse. Arkitekturmodellen er omsluttet og lukket inne som av en tett, ugjennomtrengelig hekk. Skulpturen problematiserer på denne måten både den tredimensjonale kunstens endrede forhold til institusjonen, men fremfor alt dens radialt forvandlede muligheter både uttrykksmessige og hva angår materiale.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Barbara C. og Inge V.D.

Barbara Czapran og Inge Van der Drifts ”Sculpture” fra 2006.

Foto: Vigeland-museet

Mens det utstabile og det sårbare som motpoler til tradisjonell skulptur er viktig i det i Czapran og Van der Drifts arbeid, er det flyktighet om kjennetegner Marit Justine Haugens ”Self Erasing Drawing” fra 2008. Her har hun i et veldig timeglass fylt med lys sand tegnet verdenskartet med en mørkere sandtype. I løpet av syv timer tømmes det enorme timeglasset og kartet smuldrer opp og må lages på ny med sjablong av de museumsansatte. Haugens verk har slik sett et svært prosessuelt preg i det det fordrer en aktiv inngripen av andre. På denne måten har Haugen i gangsatt en prosess som fortsetter uavhengig av henne selv. En nærliggende tolkning av dette verket er å se det som en poetisk, apokalyptisk visjon, der timeglasset, som et eldgammelt symbol for livet flyktighet, markerer tidens gang, mens kloden gradvis går i oppløsning foran øynene våre.

Vag ramme

Man har gitt utstillingen undertittelen ”Mangfold i tre dimensjoner” Denne tittelen er så åpen og generell at den ikke fungerer som noen interessant ramme rundt verkene. Noe av det som gjorde den forrige Skulpturbiennalen i 2006 så spennende var nettopp den spissede undertittelen ”Kunst i det offentlige rom”, som åpnet for svært interessante og ulike perspektiver på de utvalgte skulpturene, blant annet knyttet til hvordan skulpturen som monument på ulike måter tar det offentlige rom i sin besittelse. Årets skulpturbiennale lider under mangelen på et tydelig fokus, noe som dessverre gir den et litt forutsigbart preg. Uten en interessant innfallsvinkel blir skulpturbiennalen nemlig ingenting annet enn nok en stadfestelse av at skulptur ikke lenger er det det engang var, noe som neppe i seg selv kan sies å være en verken ny eller spesielt interessant innsikt. Likevel favner biennalen mange spennende enkeltverk som gjør utstillingen verdt et besøk.