Egen norsk spot
Magnet får publikum til å knipse med fingrene for å lage groove. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
Festivalen ble tjuvstartet onsdag 2. juni med en egen ”spot” på Norge, hvor Sondre Lerche og Thomas Dybdahl spilte. Sondre Lerche var også med på den offisielle åpningskonserten dagen etter, hvor kulturminister Brian Mikkelsen sto for den høytidelige åpning. Sondre spilte fire låter og sjarmerte publikum i Musikkens hus sin store sal.
Fredagen startet det alle kommer på festival for – selve livedelen med konserter på åtte scener, hvorav fem av dem i Musikkens hus.
Dette er Århus sin storstue for musikk, med scener for all slags musikk, og det er et godt eksempel på flerbruk, hvor kammermusikk og rock utmerket kan dele hus.
Ricochets spilte noe høyt i Danmark. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
De andre konsertene ble holdt på to scener i Ridehuset, og i Vox Hall. Lengste avstand mellom scenene er snaut ti minutter, så det var mulig å få med seg riktig mange konserter i løpet av fredag og lørdag.
Span og Ephemera
Span var først ut av de norske bandene, på den største scenen i Ridehuset, og de satte publikum i kok med sin effektive og harde musikk. Gitarist Jarle Bernhoft var litt bråkjekk da han kastet gitaren fra seg, så flere av låtene måtte spilles med kun én gitar, mens turmanageren deres forsøkte å få lyd i gitaren. Men det la ingen demper på bandet som fikk stor applaus.
Silver var et av de bandene folk snakket mest om etter første dag. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
Neste ut var Ephemera, og de spilte på den andre scenen i Ridehuset. ”Girls keep secrets” har allerede blitt spilt mye på dansk P3, og det var tydelig at publikum kjente godt til jentenes låter. Det høres at de har fått en større selvsikkerhet på scenen, og de gjør en svært god figur, og fikk velfortjent respons.
Thomas Dybdahl og Silver
På samme scene spilte Thomas Dybdahl litt senere på kvelden, og han har nærmest hjemmepublikum i Århus. Det var tett foran scenen, og sammen med bandet leverte han 40 minutter lekker musikk til et begeistret publikum som kjente de fleste av låtene hans.
Sgt. Petter fikk dårlig lyd. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
Publikum ville ha ekstranummer, men tidsskjemaet var for stramt til å tillate det.
Sist ut av de norske på Ridehuset fredagen var Silver. Her snakket vi om ekstravagant rockeshow med høy eksibisjonistisk faktor. Men det svinger hardt og godt, og vokalist Blanco Summer er akkurat så dyktig både som sanger og artist at det fungerer som en kule. Og det var tydelig at folk satte pris på det uhemmede publikumsfrieriet – Silver var et av de bandene folk snakket mest om etter første dag.
Sgt. Petter uheldig med scenen
Span knuser gitarer. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
På kaféscenen i Musikkhuset avsluttet Sgt. Petter fredagskvelden. Denne scenen var dessverre den dårligste, med dårlig lyd og lite spennende lys. Bandet hadde vært misfornøyd med scenen etter konserten, og det er forståelig, selv om de leverte et godt gjennomført sett med sedvanlig høy kvalitet på låter og spillingen. Men det er vanskelig å avslutte en dag med non-stopp musikk fra rett etter lunsj på en scene med kafébord som umuliggjør at publikum kommer nær scenen.
Magnet og Ricochets
Lørdagen ble det tid til to norske band, Magnet og Ricochets. Førstnevnte har en gudbenådet stemme og lager lekre arrangementer på låtene sine sammen med bandet og sin faste lydmann Kaptein Kaliber.
Thomas Dybdahl spilte nesten på hjemmebane. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
Uten ytre fakter sitter han i tussmørket og spiller lapsteel gitar, og får publikum til å knipse med fingrene for å lage en groove.
Det var bra og det var vakkert, og et deilig pusterom mellom all den tunge rocken som dominerer slike festivaler.
Ricochets er tunge som bare det, og de spilte også hakket for høyt til at det kunne bli en topp konsert. Det er i grunnen synd, fordi bandet har mye å melde.
Men når lydnivået krever øreplugger for at det ikke skal gjøre for vondt i ørene, blir musikken det største offeret. Det ble også litt tynt i rekkene i løpet av konserten, mens de som ble igjen var tydelig begeistret.
Danske Kira and the Kindred Spirit lager gode låter. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
I tillegg til disse spilte også Kaada – dessverre samtidig med et meget interessant seminar om kvoteordninger for musikk i radio – og Kill med norsk-svensk besetning spilte samtidig med Magnet.
Sverige og Island deltok også
Også svenskene var representert, og Bergman Rock - som er bob hunds engelskspråklige alter ego – leverte et show i kjent stil. Thomas Öberg er ikke høye karen, men han har god balanse, og gjennomførte store deler av konserten enten balanserende på rekkverket mot publikum, oppå en monitor som han satte på høykant, eller høyt oppe under taket stående på en høyttalerkasse.
Powersolo spiller hillbillymusikk med humor og stor energi. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
Musikken er til forveksling lik bob hund og showet gikk rett hjem.
Islandsk musikk var også representert med gruppa Múm, som ligger i samme landkskap som Sigurd Rós. Svevende musikk spilt på et stort antall instrumenter, og med sampler og looper som basis.
Medlemmene i gruppa skifter stadig instrument, ofte midt i en låt, og musikken er til tider riktig vakker og nesten suggererende. Men i lengden blir det litt statisk og enkelte ganger litt kjedelig.
Mye bra dansk rock
Dansk rock har svært mange dyktige utøvere, og det er synd vi kjenner så få av dem i Norge.
Kira and the Kindred Spirit er en av disse, en fantastisk dyktig sanger med gode låter.
Sepiamusic har en karismatisk frontfigur. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1.
Baby Woodrose er bandet til Guf med kunstnernavnet Lorenzo Woodrose(!), og her er det effektiv gitarrock med høy energi og bred beinføring.
Powersolo er en annen trio, i andre enden av den musikalske skalaen. De er det nærmeste danskene kommer hillbillymusikk, spilt med humor og stor energi.
To gitarer og trommer, og gutta ser ut som om de kommer rett fra bondebygda i Kentucky. De avsluttet med hele scenen full av dansende publikummere og var et riktig morsomt bekjentskap.
Jokeren er rapperen som har gjort det stuerent å rappe på dansk, og jeg rakk så vidt å høre to låter før Magnet skulle spille.
Av andre navn som er verdt å nevne, er Teitur fra Færøyene med nydelige låter og flott stemme, Tobias Trier som lager intelligent musikk med ofte humoristiske tekster, samt Sepiamusic som hadde en karismatisk frontfigur.
Danmark og Norge langt fremme
I internasjonal sammenheng begynner flere og flere å få øynene opp for norsk og dansk musikk, og det er interessant å bli bedre kjent med danske band. Flere av dem, som Kira, Baby Woodrose, Nephieu (som jeg ikke fikk sett, men har hørt mye bra om) og også Jokeren ville garantert gå hjem også hos et norsk publikum, så vi får ønske oss fokus på Danmark som en del av neste års by:Larm.
Spot arrangeres av ROSA, og de skal ha all ros for en godt gjennomført festival hvor bandene kom på scenen til riktig tid, det tekniske fungerte godt, alle scenene hadde profesjonelle konferansierer, og seminarene vvar også strukturerte med interessante temaer og dyktige deltakere. Vel blåst!