Hans Fredrik Dahl:
Norsk idéhistorie bind V
De store ideologienes tid 1914-1955
Aschehoug 2001
I løpet av de siste 20 år har historikere og idéhistorikere opplevd det som problematisk å opprettholde grensene mellom de to fagene. At to historikere er først ut i det nye bokverket "Norsk idéhistorie" er det derfor all grunn til å møte med interesse. Jeg skal her holde meg til Hans Fredrik Dahls bind om perioden 1914-55 og se på hvordan forventningene om sprengte faggrenser innfris. Og hva er da mer nærliggende enn å ta fatt på kapittelet "Vitenskap, pseudovitenskap og anvendt vitenskap". Nettopp på forholdet vitenskap og kultur pågår det en livlig forskningsaktivitet der tilnærmingsmåter og faggrenser inngår som sentrale tema.
Savner inspirasjon fra nyere studier
I første del av kapittelet tar Dahl utgangspunkt i naturvitenskapelige nyvinninger som relativitetsteorien. Hans ambisjon er å si noe om nedslagsfeltet i "det alminnelige tankelivet". Han mener å finne en generell følelse av at alt som tidligere ble oppfattet som fast, nå oppleves som mer relativt. Å spore slike sammenhenger er ikke lett, og han kommer heller ikke særlig langt. Her savner jeg inspirasjon fra nyere studier av samspillet mellom vitenskap og kultur. Jeg oppfatter det som en svakhet at Dahl så tydelig opererer innen det skarpe skillet mellom vitenskap og kultur der tanker vandrer fra vitenskapen til kulturen.
Manglende fokusering
I og med at Dahls hovedtema er de store ideologiene, er den manglende fokuseringen på forholdet mellom vitenskap og politikk, påfallende. Dette temaet er på ingen måte utdebattert av Rune Slagstad. Forskning på profesjoners rolle og vitenskapeliggjøring av nye samfunnsområder har på avgjørende måte bidratt til en faglig fornying av nettopp ideologiforskningen.
Forvirrende disposisjon
I neste del av kapittelet tar Dahl for seg fenomener som spiritisme og antroposofi. Nå skal man ikke ha sittet mye med aviser og annet stoff fra mellomkrigstida for å vite at dette var et populært tema. Det er fullt berettiget å ta det med. Men å gi det slike dimensjoner som det Dahl gjør, er å trekke det for langt. Den idéhistoriske merkelappen på boka synes å ha inspirert forfatteren til vidløftigheter. Disposisjonen av stoffet er dessuten meget forvirrende. Som eksempel kan nevnes at funksjonalismen i arkitekturen og modernismen i kunsten behandles her for hele perioden på en knapp side og da inne i et avsnitt med overskriften Teosofi og antroposofi. Foranledningen er at spiritisten Lilly Heber var opptatt av funksjonalisten Le Corbusier. Dette gir anledning til å nevne en del funksjonalistiske byggverk i Norge. Deretter kommer et avsnitt om hvor dårlig Vidkun Quisling likte funksjonalismen. Dette er symptomatisk for boken som helhet; spiritisme og fascisme får en helt urimelig stor plass mens andre opplagte tema som for eksempel funksjonalismen og modernismen ikke blir gitt selvstendig og grundig behandling.
Det fins mye relevant nyere forskning som Dahl kunne ha trukket på, og det også på områder som er helt sentrale ut fra hans egne avgrensninger. På temaet spiritisme fins det for eksempel en perspektivrik og veldokumentert hovedoppgave fra 1999 skrevet av idéhistorikeren Tonje Mehren. Dahl kunne her ha hentet poenger til en mer systematisk idéhistorisk behandling av dette emnet.
Medieforskeren Dahl
Tredje del av kapittelet tar for seg radioen. Vi er inne på et felt som medieforskeren Dahl synes å beherske. Det er blant annet interessant å få vite om de mange radioforedragene som ble holdt av vitenskapsmenn og også av noen kvinner. Men vi får symptomatisk nok vite svært lite om innholdet i disse foredragene. Igjen skygger Dahl unna når en mer arbeidskrevende oppgave melder seg. Dette dreier seg kanskje mer om svakheter ved selve prosjektet enn om forfatterens vegring. Det forholder seg jo slik at historikeren Dahl har vært opptatt av andre tema enn det det er rimelig å forvente behandlet i et verk om norsk idéhistorie.
Han velger da også litt for mange steder en løsning der han begrenser seg til en oppramsing av navn på personer, foredrag som er holdt og artikler som er skrevet uten å gå inn på innholdet. Med idéhistorie som merkelapp venter jeg meg mer tekst- og ideologianalyse enn det som presenteres her. Dessuten venter jeg meg velfunderte koplinger mellom nivåer som sier noe om sammenhenger mellom ideer og handlinger, og mellom ulike samfunnsområder. I stedet får vi blomstrende metaforer. Her er det litt for mange idéstrømmer som har satt sitt preg, tankestoff som flyter rundt og bølger som skyller inn over land.
Pragmatiske hensyn
Etter min mening har forfatteren og redaktørene tatt seg vel store friheter med dette bindet og definert norsk idéhistorie ut fra rent pragmatiske hensyn. Det vil i dette tilfellet si at de har gått for langt i retning av tradisjonell historieskriving.
Som historiker er det lett å kjenne igjen de sentrale tema slik de har blitt diskutert innen dette faget i en trettiårsperiode; hvorfor var den norske arbeiderbevegelsen så revolusjonær? Og hvorfor valgte de da reform? Hvilken rolle spilte Martin Tranmæl? Jeg sier ikke at slike tema er uten interesse for norsk idéhistorie. For meg er bokas svakeste punkt at den mangler en mer systematisk idéhistorisk behandling av det som er et av dens hovedtema, de politiske ideologiene.
Sissel Myklebust
NRK-P2: Ordfront 31.1.01
Bearbeidet for nett av Ales Ree