Dramatikk og død

Når Norsk dramatikkfestival slipper til nyskrevne teatertekster av til dels ferske dramatikere, kan man forvente tekster med tøff tematikk, og også tekster som er utforskende i språk og form.

Da er det kanskje ikke så uventet at tematikk som trafficking, drap, selvdrap og fremmedfrykt ble spilt ut på teaterscenen på festivalens åpningsdag.

Død over alt

Blant 79 innsendte tekster til Norsk dramatikkfestival plukket juryen ut tekstene til Malmfrid Hovsveen Hallum, Fredrik Brattberg, Marius Leknes Snekkevåg, Morten Nyhus og Nelly Winterhalder. Disse fem tekstene hadde premiere på festivalens første dag, alle enaktere på rundt 40 minutter.

Noe av det mest spennende med Norsk dramatikkfestival er at den gir et innblikk i hva norsk samtidsdramatikk kan være. Tematikk og språk og til dels også stykkenes form sier noe om retninger innen norsk teater, og det sier oss også noe om hvilke sider ved samfunnet vårt dramatikerne ønsker å problematisere.

Ikke uventet er det sosialrealismen som dominerer. Tabuer som barnedrap og selvmord er sentrale i tre av stykkene. Samtlige stykker behandler død på en eller annen måte.

Fattig språk?

Felles for alle stykkene er dårlig kommunikasjon mellom karakterene, og dette presenteres gjennom gjenkjennelige familiesituasjoner. I tillegg går fraser som ”Hvordan har du det?” ”Jeg har det bra” igjen. Disse frasene er på mange måter del av en kollektiv løgn – og dette gjennomlyses på scenen. For karakterene har det jo ikke bra, ikke i det hele tatt.

Samtidig sier dette litt om språk. Når disse frasene går igjen, er det selvfølgelig fordi vi kjenner dem og bruker dem daglig. Men kan det også hende at de er uttrykk for et fattig språk? At vi ikke klarer å sette ord på vår egen tilstand uten at det høres fryktelig dramatisk ut?

Handlingsrom

Et annet fellestrekk for flere av stykkene, er at teksten tar stor plass. Det er få som våger å skrive inn rom for handling i tekstene sine. Men det er dette som skiller en god dramatiker fra en dårlig. Jo lengre replikker, jo mindre får publikum med seg. På en scene er det ikke ord som teller, men handling.

Handlingen viser oss hva som faktisk blir sagt, og hvis teksten knebler handlingsrommet, blir det ikke godt teater. Tendensen til å ville forklare er sterkt til stede i mange av tekstene på festivalen.

Når det er sagt, er det heller ikke ferdige scenetekster som vises frem, men noe som en gang kan bli det. Den teksten som er nærmest en scenefremvisning, er kanskje Nelly Winterhalders. Heller ikke Marius Leknes Snekkevåg og Morten Nyhus er langt unna. Det som gjør disse tekstene mer klare for scenen enn de to andre, er at teksten har store handlingsrom.

Fem scenetekster

«alt i boks»

En mor dreper sitt barn i Nelly Winterhalders stykke «alt i boks». Vi møter den unge moren på middagsbesøk hos foreldrene, som nettopp har funnet barneliket på loftet. Hva som har skjedd, avsløres for oss gjennom episodiske tilbakeblikk uten at for mye blir sagt.

Dette er en åpen og ren teatertekst med gode, konsise replikker. Selve tematikken, barnedrap under en vellykket fasade, er sterk, men behandles med omhu.

«Slipp meg jeg elsker deg!»

I Marius Leknes Snekkevågs stykke «Slipp meg jeg elsker deg!» møter vi to par som hver bærer på store tap under fasaden. Stykket veksler mellom dans og replikker, komikk og sårhet.

Tapserfaringer og det å ikke snakke om det preger disse to parene. Selvmord står sentralt, og Leknes Snekkevåg lar den som valgte å drukne seg få begrunne valget sitt. Dette var helt tydelig en tekst som berørte publikum.

«Orehei»

Malmfrid Hovsveen Hallums «Orehei» er et stykke som i denne versjonen baserer seg i stor grad på radioteater. Kun en karakter i stykket er på scenen, de andre er kun til stede som stemmer. Orehei handler om bakteppet for prostitusjon, og baserer seg på intervjuer Hovsveen Hallum har gjort på en reise i Moldova.

Mer enn den kyniske menneskehandelbransjen tematiseres jentenes bakgrunn og oppvekstvilkår. Teksten er full av gode bilder, men som publikummer savner vi flere fysiske skuespillere. Noen ganger trenger man en fysisk person å henge stemmene på.

«Besøk hos familien Hansen halv syv»

Fredrik Brattbergs «Besøk hos familien Hansen halv syv» er den teksten som er minst scenisk. Stykket handler om fremmedfrykt og ekteparet Hansen som skal få besøk av Muslimen. Etter mønster av Ravels Bolero repeteres et motiv (fremmedfrykt i form av ulike rasistiske påstander), dette motivet forsterkes i et crescendo og får en pangfinale.

Dette er en absurd teatertekst der teksten dominerer og gir lite handlingsrom. Karakterene virker ikke troverdige til tross for morsomt formgrep, og når begge skyter seg i hodet for åpen scene på slutten av stykket, kan man spørre seg om det er nødvendig. Dramatikk er ikke ensbetydende med at alt må være dramatisk, slik som denne teksten er.

«Hvorfor kommer du ikke inn til oss andre»

«Hvorfor kommer du ikke inn til oss andre» av Morten Nyhus er en tekst med god karaktertegning. Den er gjenkjennelig og morsom, og replikkene fungerer også, selv om det kan bli litt monotont etter hvert. Gamle foreldre og en sønn med vekselvis omsorgs- og opprørstrang glir i hver sin retning. Da er det ikke lett å snakke sammen.

Satsing

En dramatisk tekst bør være god i seg selv, så god at regissøren i utgangspunktet ikke skulle behøve å gjøre endringer. Samtidig: Når en teatertekst forlater dramatikeren for å settes opp på scenen, kan den bli hva som helst. Regissør, skuespillere, rommet det spilles i, rekvisitter og tid er alle faktorer som virker inn på det produktet publikum møter. Desto viktigere er det at teksten som ligger i bunnen har litterære kvaliteter, at den i seg selv er solid som teatertekst.

Om ikke alle tekstene under Norsk dramatikkfestival var like ferdige, viser festivalen likevel at det finnes unge mennesker som ønsker å skrive for teateret og som evner å tenke nytt. Alle ønsker seg ny dramatikk, men få teatre tør å satse på uetablerte dramatikere. Men det er faktisk deres oppgave å løfte dem frem.