Det er mye som ikke er lett i denne verden. Å leve i opposisjon, skrive på nynorsk uten å legge for mye i dét, å leve i skyggen av sin berømte far og allikevel skape noe eget, under samfunnsvilkår som ikke lar seg like lenger. Tormod Hauglands jeg-figur, Ola Lande, er innom det meste i en roman som starter litt famlende, men som vinner seg, både i tempo og interesse, etter hvert som sidene skyter fart.
Forviklinger
Ola, sønn av Olav, berømt mulitkunstner og mediepersonlighet, har fått oppdraget med å forvalte farens verk, etter at han ”gikk bort”. Det siste lar vi stå i anførsler, ettersom kisten i hjembygdas jord er tom, og faren lever i en slags velgående hemmelighet i Berlin. En hemmelighet som ikke biter på alle, hører vi i begynnelsen av ”No Mar”, i det Ola har latt seg utsette for en gudstjeneste og møter farens kjæreste ved graven etterpå.
Det tar da heller ikke lang tid før faren nokså stillferdig dukker opp igjen og kladder til fylkeskommunens planer om å ikonisere ham for godt, og gjøre gård og verksted om til museum.
Farens nærvær er imidlertid ikke til stor beroligelse for Ola i det han etter ei riktig god, vestnorsk hjortegryte med tyttebær setter seg på toget til Oslo for å lansere den nyeste boka med farens tekster, redigert av ham selv – når sant skal sies; nokså tildiktet av ham selv.
Tungt å lese
Brekket i denne roman finner sted nettopp ombord i nattoget, ned mot Nesbyen, i grenselandet mellom drøm og to samtaler: en med den gamle vennen Konrad, som temmelig snydens holder et overraskende meningstungt foredrag om privatiseringen av samfunnet og nedbrytingen av demokrati og styringsformer som følge av dette og globaliseringen. Den andre, med to engelsktalende ektepar, der Ola Lande definerer seg som opposisjonist – som en del andre herremenn fra den siden av fjellet. At denne smule kjekkaseri skulle få nesten-fatale følger, kunne Ola ikke mye for.
Samtalene er med andre ord viktige også i denne Haugland-romanen. Så innholdsmettede som dialogene er, er det imidlertid beklagelig at forfatterens valg av nynorskform gjør dem vesentlig mer tungleste og mindre sannsynlige enn de trenger være. Mest iøynefallende er den oppstykkede rytmen som følger av de evinnelige sin, sitt og sine i stedet for å koste på seg en høyst legal genitivs ”s” i blant.
Når det er sagt; Haugland og hans Ola Lande har mye tankevekkende å si de fleste av oss. I blant er det også direkte morsomt.
Kultunytt, NRK P2, 15. januar 2007
