NRK Meny
Normal

”The Stuff That Dreams Are Made Of . . . ”

Her kan du lese en artikkel om boken "Malteserfalken", skrevet av Nils Nordberg for JURY, et svensk krimtidsskrift til 75-årsjubileet 2004.

Nils Nordberg, Radioteatret
Foto: Morten Krogvoll

Av Nils Nordberg

I en liten blindgate i sentrum av San Francisco står et skilt med følgende påskrift: ”På omtrent dette sted ble Miles Archer, kompanjong av Sam Spade, drept av . . . ”

Jeg utelater navnet av hensyn til dem som ikke har lest boken. Ja, det dreier seg om noe som skjer i en bok. Men, som vi skjønner, en bok som er blitt noe mer; den har funnet en plass i mytenes verden, slik som Sherlock Holmes-fortellingene. Den er filmatisert tre ganger, og den ender som regel øverst på listen når tidenes beste kriminalroman kåres.

Fortsatt! I år er 75 år siden Malteserfalken utkom.

Nåja, skal en være pinlig korrekt, så ble historien publisert året før, som føljetong i Black Mask. Da hadde Samuel Dashiell Hammett, født 1894, i seks år levert noveller til dette og andre kriminalmagasiner av den sorten som kaltes pulp, etter det tykke treholdige papiret (pulp betyr tremasse) som de var trykt på.

Kai Remlov og Laila Goody

I Radioteatrets hørespillversjon av 'Malteserfalken' møter vi Kai Remlov som den smarte og skruppelløse privatdetektiven Sam Spade. Laila Goody spiller Brigid O'Shaugnessy

Pulp-magasinene var på rundt 128 sider, med fargesterke, sensasjonelle omslag og heftig fiksjon – ja, nettopp: pulp fiction. Enhver smak og alle populære litteraturgenrer var representert: western, romantikk, eventyr, skrekk&gru, sex (skjønt betegnelsen den gang var spicy), noe ganske nytt som ble hetende science fiction. Og krim. Men en ny type krim, i opprør mot den pyntelige britiske tradisjon; den sprang ut av samtidens storby-USA, med vold, korrupsjon og organisert kriminalitet; den var hard, kontant, med høyt blyinnhold og blodtrykk, og fortalt i et språk hentet fra gaten og de forbudte brennevinsbulene. Den kom til å få betegnelsen ”hardkokt”.

Dashiell Hammett blir gjerne feilaktig oppfattet som skaperen av denne typen kriminal; den æren tilfaller snarere den tidligere kinomaskinisten John Carroll Daly, som skapte privatdetektiven Race Williams, mannen som alltid sover med to pistoler på nattbordet. Men det var Hammett som hugg den i sten og ble det store forbildet for senere rekrutter, som Raymond Chandler. ”Kaptein” Joseph T Shaw, som i 1926 tok over Black Mask og gjorde det legendarisk, holdt alltid Hammett opp som et eksempel for andre forfattere. (Noe som ikke alltid falt i god jord, hos en Erle Stanely Gardner, for eksempel.)

Hammett hadde en fortid som Pinkerton-agent da han i 1923 fikk vite at tuberkulosen han hadde pådratt seg som soldat i 1. verdenskrig var blusset opp igjen. Han forlot familien ogt flyttet inn på et hotell for å se hva som først tok knekken på ham, sykdom eller whisky. I mellomtiden gjorde han seg nytte av sine erfaringer fra detektivyrket og ble storprodusent av kriminalfortellinger til pulp-magasinene, først og fremst Black Mask.

I de fleste av dem er hovedpersonen – som også er forteller – en navnløs person som kalles The Continental Op (for Operative, altså agenten fra Continental detektivbyrå). Han er fet, førti og har ”hornhud over det lille som er igjen av sjelen”, han nøler ikke med å stjele krykken fra en krøpling eller skyte en dame gjennom kneet for å stanse en forbryter på flukt. Sjefen hans kalles bare ”Gammel’n” (The Old Man), en eldre hvithåret herre med et mildt utseende som skjuler det faktum at ”han har like mye varme i seg som et bøddelrep”.

Hammett ble den første av de nye hardkokte forfatterne til å utkomme i bokform. Men begge de to Op-bøkene, The Dain Curseog Red Harvest (begge 1929), er satt sammen av suiter på fire sammenhengende langnoveller. Sånn sett er Malteserfalken Hammetts første virkelige roman, og til denne historien skapte han en ny detektiv, en yngre, mer glatt og sjarmerende utgave av The Op, Sam Spade.

At den nye figuren fikk forfatterens eget fornavn er neppe tilfeldig, og kan gi opphav til mange spekulasjoner, men vi skal la dem ligge. Til ytterligere forskjell fra forgjengeren er Spade ikke agent i et stort byrå, men driver sitt eget opplegg sammen med kollegaen Miles Archer. Spade forakter Archer, bedrar ham med konen hans og gidder ikke en gang hykle sorg da Archer tidlig i historien går hen og blir drept.

Brutalt sagt er Spade litt av en drittsekk. Og i motsetning til the Op, som ser på seg selv som et slags samfunnsnyttig menneske, en renovatør (men han har ingen illusjoner om at møkka vil bli borte en gang for alle), handler Spade først og fremst ut fra egeninteresse. Han stoler ikke på noen. ”Vi trodde ikke på historien Deres,” forteller han bokens vakre og mystiske dame, Brigid O’Shaughnessy, ”men på pengene Deres.” Jo, det er én han stoler på, ett menneske han virkelig respekterer, nemlig sekretæren, Effie Perrine. Hun er også den eneste som kan vise ham det speilbildet han ikke liker, som kan få Spades ansikt til å bli ”like hvitt som snippen hans”.

Malteserfalken

Malteserfalken har en bakgrunnshistorie som kunne vært hentet fra en gammeldags eventyrroman: Historiens McGuffin – som Hitchcock ville kalt det – er en falkefigur av gull, besatt med edle stener, skjenket til den spanske kongen av ridderordenen på Malta. Men i Hammetts hender blir det en historie om grådighet, besettelse, mistillit og jakt på falsk lykke, en beretning om hulheten i den amerikanske drømmen, om man vil. På desperat jakt etter den ufattelige rikdommen som falken representerer er en høyst uensartet, nesten Dickens’k fargerik gruppe kjeltringer: den fete Casper Gutman, med sin gemyttlige latter og blomstrende språk, den parfymeduftende levantineren Joel Cairo og den morderiske unggutten Wilmer Cook. De to sistnevnte blir skyteskiver for Spades nådeløse erting, og det mer enn antydes en homofil legning hos begge. ”Når jeg slår deg skal du ta imot og like det,” sier Spade til Cairo etter en rask avvæpning. Og et annet sted freser han til Gutman, med fingeren mot Wilmer: ”Hold den vesle soperen unna meg.”

(En liten digresjon her: Noe av det som vakte redaktør Shaws beundring for Hammett var hans bruk av autentisk forbryterslang. Men han var samtidig på vakt mot at enkelte uttrykk kunne være anstøtelige, selv for et pulp-magasin. Følgelig la Hammett inn små språklige feller for å lure redaktøren til å slippe igjennom nettopp sånne uttrykk. Et sted spør Spade Wilmer: ”How long have you been off the gooseberry lay, son?” Dette ble strøket, men gooseberry lay betyr rett og slett tyveri av tøy fra en klessnor. Utsagnet ”keep that gunsel away from me!” ble stående fordi Shaw trodde gunsel var et nytt uttrykk for gun-man, men det betyr, for å sitere ordboken, ”a young boy kept for unnatural purposes”. Det hører med til historien at andre trodde det samme som Shaw, og ordet har nå fått revolvermann som hovedbetydning.)

Malteserfalken er fortalt i et knapt, inntil-beinet, nesten saga-aktig språk; hva som foregår inni menneskene uttrykkes bare gjennom handlinger, som en konstant påminnelse om spriket mellom hva mennesker sier og hva de tenker. Men den handler om sterke følelser, ulike former for besettelse. Den kaldblodige Spade faller for Brigid (men stoler aldri på henne), og selv han forblir ikke upåvirket av hildringen fra falken. Men som han påpeker: Han er ikke nødvendigvis så korrupt som ryktet vil ha det til, ”et slikt renommé er iblant bra for forretningene.” Og ordet forretninger er sentralt i Spades verdensoppfatning; i den grad han har en kodeks er den knyttet til yrket. Og her er han kompromissløs. Archers død er intet tap, men ”når en manns partner blir drept, da forventes det at en skal gjøre noe med det,” og: ”Når en detektiv blir drept, så er det dårlig for butikken, dårlig for alle detektiver.” I bokens mest lidenskapelige øyeblikk, det eneste sted Spade forklarer seg, fastslår han: ”Jeg er en detektiv og å kreve at jeg ikke skal opptre som en, ville være som å nekte en hund å løpe etter en hare.”

Han er villig til å ofre alt for dette, også det som kanskje kan bety personlig lykke. Han har rett, men tar samtidig feil; det er dét Effie forteller ham med sin kalde skulder. Og til syvende og sist ender også Spade som en taper, og hans straff er å bli hjemsøkt av en elskerinne – Iva Archer – som han knapt noen gang har følt noe for.

Malteserfalken, med sin knappe refererende stil og kjappe, drivende dialog, kan nesten leses som et filmscenario (eller radioteater), og Hollywood var kjapt ute. Den første filmversjonen kom allerede i 1931, i Roy Del Ruths regi.

Spade beskrives i boken som en stor, røslig, bamseaktig fyr med lyst hår og et ansikt fullt av v-linjer som ”fikk ham til å ligne litt på en godslig, blond Mefisto”. Vi kan her og nå fastslå at ingen av de som har spilt Spade på film er noe i nærheten av den beskrivelsen. I 1931-versjonen ble rollen gestaltet av Ricardo Cortez, som hadde mer utseende av en spansk grande enn en røff irsk?-amerikansk privatsnuser.

Jeg må bekjenne at jeg ikke har sett noen av de to første versjonene. Men etter bildene å dømme, var de øvrige rollene i 1931-utgaven vel besatt, med Bebe Daniels som Brigid, Dudley Digges – kanskje ikke fet nok – som Gutman, Otto Matiesen som Cairo, og Dwight Frye (dr. Frankensteins assistent) som Wilmer. Det forlyder at Cortez’ Spade fremstår som en litt for glatt smilende kvinneforfører, men at filmens handling holder seg noen lunde til boken.

Det samme kan ikke sies om filmatisering nummer to; et omdiskutert forsøk på å forvandle historien til en kriminalkomedie, regissert av William Dieterle. Nå var tittelen blitt Satan Met a Lady, den fete Gutman var blitt den fete Madame Barabbas, spilt av Alison Skipworth, og falken var forvandlet til et bukkehorn(! – hva man nå skal legge i det?). Brigid, som nå heter Valerie Purvis, blir spilt av Bette Davis. Og Spade, som er døpt om til Ted Shayne, tolkes av Warren William, en herre med bart. William startet sin Hollywood-karriere i en rekke roller som sleip forfører, men gestaltet også Julius Cæsar i deMilles Kleoptra (1934), mot Claudette Colbert. Det sies at innføringen av filmkodeksen i 1934 satte en stopper for den typen menn William eksellerte i, og han ble i stedet satt i en rekke detektivroller; han var den første Perry Mason på film, tok over Philo Vance etter William Powell, og spilte på slutten av sin karriere i ni filmer (samt en lang rekke hørespill) som The Lone Wolf alias Michael Lanyard, en juveltyv som motvillig blir detektiv, skapt i 1914 av Louis Joseph Vance og et mulig forbilde for Leslie Charteris’ Helgenen.

Men så kommer vi til 1941, og den ultimate filmversjonen. Den 1,65 høye Humphrey Bogart lignet saktens heller ikke mye på bokens Spade, men who’s complaining?

John Huston, sønn av skuespilleren Walter (som er som snarest innom som kaptein Jacoby i filmen), hadde på den tid vanket rundt i Hollywood, innimellom lengre avstikkere til Europa, i ti-tolv år som manusforfatter. Blant annet skrev han Juarez, med Paul Muni som den meksikanske opprørslederen. Da Warner Bros bestemte seg for å lage en ny versjon av Malteserfalken, ble Huston satt på jobben som manusforfatter. Han insisterte på å få regissere filmen.

Det ble begynnelsen på en lang og prestisjefylt karriere. Og Hustons genistrek var å innse at i tilfellet Malteserfalken gjaldt det å gjøre minst mulig. Noe måtte selvsagt kuttes for å få historien ned i 100 minutter, blant annet tok han ut episoden med Gutmans datter Rhea, og det siste kapitlet. Enkelte replikker måtte omskrives og noen scener sløyfes, blant annet den hvor Spade tvinger Brigid til å kle av seg, av hensyn til Hollywood-moralen, men ellers følger filmen bokens handling nesten fot for fot. Og Malteserfalken er den konstante innvending mot filmfolks stadig gjentatte påstand om at film er bilde og ikke snakk. Praktisk talt hver eneste scene er spekket med dialog; det er den som bærer handlingen. Og hver eneste replikk er tatt fra Hammetts originalverk.

Ah jo, med unntak av de to siste. Politimannen Dundy peker på falken og spør: ”Hva er det der?” Og Spade svarer med et Shakespeare-sitat fra Stormen: ”Oh, just the stuff that dreams are made of.” Jeg kan ikke tenke meg annet enn at Hammett gjerne skulle ha skrevet de to setningene selv.

George Raft var egentlig utpekt til å spille Spade. Han ville ikke, og det ble Humphrey Bogart, som på det tidspunkt hadde gjort seg bemerket i gangsterroller, bla. som ”Mad Dog” Earle i High Sierra (en annen rolle Raft avslo), men var langt fra å ha den status han siden fikk. På tross av de fysiske forskjellene på Bogart og bokens Spade kan en ikke tenke seg mer vellykket casting; Bogarts stirrende blikk, ulveaktige grin, og ru stemme med slørete s’er kler rollen perfekt.

Bare få filmer har en tilsvarende perfekt rollebesetning (Casablanca er en av dem, og ikke tilfeldig går tre av skuespillerne fra Malteserfalken igjen her), med den nesten 140 kilo tunge Sidney Greenstreet – han debuterte i denne filmen, over 60 gammel – som Gutman, Peter Lorre som Cairo, Elisha Cook, Jr, som Wilmer, og Lee Patrick som Effie. La oss heller ikke glemme Ward Bond og Barton McLane som politimennene Dundy og Polhaus.

Og for all del ikke Mary Astor som Brigid, med sine vidøyde ladylike apparisjon av naiv uskyld. Det sies at den andpustne måten Astors Brigid snakker på, og som avslører at hun lyver i ett kjør, skyldes at Huston foran hver tagning sendte henne på løpetur hele studio rundt.

Malteserfalken har ingen hissige biljakter, bare et par korte nevekamper, og det meste av handlingen foregår innendørs – med unntak av noen bilder som viser typiske San Francisco-landemerker ble hele handlingen skutt i Warners studioer. Og som sagt, den veller over av dialog. Likevel er den uslitelig, en av tidenes store Hollywood-filmer, like verd å se i dag som for seksti år siden, en forløper for det som skulle utvikle seg til film noir. Den har en sånn status at ingen siden har prøvd å filme historien påny; det nærmeste er en mislykket sequel laget førti år senere, komedien The Black Bird, med George Segal som Sam Spade Jr., og Lee Patrick og Elisha Cook Jr på rollelisten, som bindeledd til den opprinnelige filmen.

I tillegg til Malteserfalken skrev Hammett bare tre noveller om Spade, og de er på alle vis mer lettvektige enn romanen. Ja, etter å ha levert fra seg sine to neste romaner, Glassnøkkelen (1931) og Den tynne mann (1934), skrev han ytterst lite – den første årgangen av tegneserien Hemmelig Agent X-9, med tegninger av Lyn Gordon-illustratøren Alex Raymond, et treatment til en av Den tynne mann-filmene (filmversjonen av romanen, med William Powell og Myrna Loy som Nick og Nora Charles, ynglet ikke færre enn fem oppfølgere), et ufullført romanprosjekt. Dessuten bistod han sin faste venninne Lillian Hellman på en rekke av hennes skuespill. Og trass i alle forventninger om en tidlig død – som kanskje var noe av grunnen til at han sluttet å skrive, etter ti år var han gått tom – levde han helt til 1959.

Pengene kom av seg selv. Hans figurer begynte å leve egne liv; ikke bare Nick og Nora Charles – The Continental Op kom på radio (som The Fat Man, med det sivile navn Brad Runyon). Det samme gjorde Sam Spade; i tidsrommet 1946–1951 gikk nærmere 250 episoder av The Adventures of Sam Spade i eteren, sponset av Wild Root Hair Oil og med Howard Duff, en av Hollywoods tøffinger, som en utmerket Spade. En rekke avsnitt fra serien er tilgjengelige på kassett/CD, og en kan slå fast at den var holdt i en lett komediestil; hver episode begynner med at telefonen ringer og Effie (Lurene Tuttle) jodler: ”Sam Spade Detective Agenceeee.” Og Spade svarer, ”It’s me, sugar”, og varsler at han er på vei tilbake for å diktere sin rapport om ”The et-eller-annet Caper”. Episodene var på en halvtime, men The Kandy Tooth Caper er en underholdende 60 minutters fortsettelse av Malteserfalken, hvor Gutman og Cairo, spilt av sound-alikes, dukker opp på en ny skattejakt. (Kjennerne vil huske at Gutman ble skutt av Wilmer, off-stage, i boken, men i filmen slipper både han og Cairo unna.)

Sam Spades radioeventyr tok en brå ende i 1951. Fra den ene uken til den neste hadde detektiven skiftet navn til Charlie Wild (etter sponsorens reklamesang, ”Get your wild roots cream oil, Charlie”), men showet fortsatte nærmest uforandret ellers. Årsaken var at Hammett ble stevnet for komiteen for uamerikansk virksomhet for sin påståtte kommunistiske tilknytning. Han ble dømt til et halvt års fengsel for å nekte å oppgi navn – som han antagelig ikke kjente til, men hans æreskodeks forbød ham å innrømme det. Dette gjorde med ett slag ende på alt av inntekter og formue, og han levde de siste årene på hjelp fra venner.

Men: you can’t keep a good man down. Eller en god bok. 75 år etter at den utkom har Malteserfalken beholdt sin posisjon, ikke bare som en av tidenes kriminalromaner, men som et sentralt verk i det 20. århundres amerikanske litteratur. Og blant krimelskeres mest ettertraktede trofeer er en avstøpning av falkefiguren som ble brukt i filmen. I sannhet, ”stuff that dreams are made of.”

Av: Nils Nordberg