Det mørke, dystre og morbide har blitt varemerket til australske Nick Cave. Likevel er han den som framfor noen klarer å gjøre de dystre tankene både utadvendte og skal vi si: salgbare.
Det beste eksemplet på det er det suksessfulle samarbeidet med Kylie Minogue på låta "Where the Wild Roses grow" fra 1996. På "Nocturama" møter vi en Cave som tilsynelatende ser litt lysere på livet, ja han innrømmer det nesten allerede i åpningslåta, "Wonderful Life".
Hypnotiserende
Nick Cave har en egen nesten hypnotiserende evne til å trekke lytterens oppmerksomhet til seg. Dette viser han også på "Nocturama". Da er det lett å glemme at dette faktisk er et band-album. Og det er dumt, for skramlesamspillet med The Bad Seeds på "Dead Man in my Bed" er et av albumets absolutte høydepunkter.
Få perler
Men fallhøyden er stor for en musiker av Nick Caves kaliber. Når du hatt mye å melde tidligere, og gjort det med suksess, blir forventningene selvfølgelig deretter. Og Cave innfrir ikke helt på "Nocturama".
Perlene er her, utvilsomt, men det er lengre mellom disse enn vi er vant med hos Cave. Og så strander det nesten på slutten, i "Babe, I’m on Fire". For låta er ikke god nok til å rettferdiggjøre 38 vers. Ikke engang for rockepoeten Cave…