Mektig bilde på sårbarhet

Nicholas Hlobos, Nasjonalmuseet (Museet for Samtidskunst) til 29.5.

Det er utvilsomt en begivenhet når Museet for Samtidskunst før helgen med brask og bram åpnet den første skandinaviske separatutstillingen med den sørafrikanske kunstneren Nicholas Hlobo.

Han har i de senere år har fått mye oppmerksomhet på den internasjonale kunstscenen for sine egenartede installasjoner og sine spektakulære fremførelsesarbeider.

Referanserikdom

Hans verk befinner seg i grenseland mellom skulptur, installasjon og kostyme. Han syr, vever og limer ulike tekstiler og andre materialer sammen, og skaper et slående visuelt uttrykk som bærer på en enorm referanserikdom.

Arbeidene utforsker dels hans røtter innenfor Xhosakulturen, men han tematiserer også livet som homoseksuell svart kunstner i et postapartheid Johannesburg.

Drakter som mimer kropper

Nicholas Hlobo har forvandlet museet på bankplassen til et eventyrlig, uvirkelig og uhyggesvangert univers.

Vi vandrer inn i en sal med en varm rød belysning, fylt med ruvende, tekstilskulpturer, eller drakter, som mimer kropper, samtidig som det er klart for oss at tross deres mektige nærvær, finnes det ingenting under gevantene.

Skulpturene eller draktene er sydd sammen av gummi fra gamle bildekk, silkebånd, blonde, latex, samt en rekke andre tekstiler.

Noen av kreasjonene henter elementer fra drakthistorien, mens de fleste ikke likner noe vi har sett i virkeligheten. De fremstår mer som skikkelser eller vesener fra et mareritt. eller som underlige, uhyggelige fabeldyr.

Vår sosiale bytteverdi

At vi her finner klær som tilsynelatende lever sitt eget liv, gir oss en følelse av at menneskene innenfor har visnet vekk, eller blitt usynlig.

Dette kan sees som et skremmende bilde på hvordan vi langsomt kan miste oss selv av syne hvis vi definerer oss selv utelukkende gjennom ytre ting; som gjennom herkomst, utdannelse, jobb osv.

Vi er konstituert av alle våre roller, alt det som utgjør det vi kan kalle vår sosiale bytteverdi, det som på tysk kalles hüllen, som dirkete oversatt betyr kappe, - det er i dette hüllen vår verdighet, vår status ligger, alt det vi pakker oss inn i.

Bildekkgummien som draktene er sydd av peker hen på noe maskinelt og umenneskelig, samtidig som det tunge, myke materialet også minner om hud, og dermed gir et inntrykk av å være levende.

Det å bære sin hud som en kjole, som en rolle, opplever jeg som et uhyre sterkt bilde på sårbarhet. Ikke minst er hud knyttet til en sammensatt og smertefull historie, for en kunstner med sørafrikansk bakgrunn.

En labyrint av silkebånd

Et annet interessant arbeide finner vi i banksalen. Her har han laget en installasjon bestående av tusenvis av silkebånd i alle regnbuens farger, som henger fra gulv til tak.

Vi følger smale, labyrintiske ganger inn mellom båndene, de henger tett, og opplevelsen er mildt klaustrofobisk, særlig når plutselig gangen ender blindt, og man må måke seg vei videre i det tette jungelaktige nettverket av bånd, og slik finne nye veier ut.

Det er nærmest en sjokkartet opplevelse når det brått åpner seg et større rom, dypt inne i strukturen, der to uhyggelige utstillingsaktige, kritthvite dukker står i karakteristiske Hlobo-kostymer fremoverbøyd og hvisker til hverandre.

Kjønn som kulturell standard

Skikkelsene vi møter i de fleste installasjonene fremstår som androgyne eller kjønnsløse, men like fullt er de ladet med en påtakelig erotisk spenning.

Hlobo er i sine arbeider opptatt av å utforske og tematisere kjønn, ikke bare som en kroppslig realitet, men også som en konvensjonell og kulturell standard.

Visuelt ualminnelig sterkt

Nicholas Hlobos arbeider er visuelt noe av det sterkeste jeg har opplevd, og de er dypt interessante i sin utforskning av viktige problemstillinger knyttet til kjønn, etnisk opprinnelse og identitet.