- Glemte nesten at vi var anmeldere på Jungelboken

Jungelboken er en festlig og eksotisk musikal for barn i alle aldre, bygget på Kiplings udødelige fortelling om Mowgli som vokser opp i den indiske jungelen og oppdras blant dyrene.

Trond Lie, som satte opp denne forestillingen i Bergen med stor suksess, har nå laget en spennende Oslo-utgave.

Det hele er skrevet om og modernisert av Vidar Magnussen, og det er en utrolig oppfinnsom og lekende variant av historien vi opplever.

Mange av våre beste krefter fra revy og show er i storform som de forskjellige dyrene, hvilket er et smart grep i seg selv!

Stråler som Baloo

Bjørnen Baloo er i svært trygge hender hos Geir Morstad som formelig stråler i rollen. Keme Kameleon er Sturla Berg-Johansen i festlig forkledning, og som den kameleonen Keme er, er figuren en blanding av Einar Rose, Øyvind Blunck og en god dose Sturla sjøl.

Forestillingens komiske festfyrverkeri er de to gribbene Simon Andersen og Hilde Lyrån, både verbalt, kroppslig og komisk bråsultne er de både morsomme, varme og ufarlige småskurker.

Komisk sexy

Det er en liten anakronisme å si at noen er komisk sexy, men det klarer Charlotte Våset når hun som slangen Kaa forførende synger «Jeg har deg under mitt blikk» frekt hentet fra Cole Porters «I’ve got you under my skin».

Og det er mange slike elegante annekteringer i forestillingen. Når Boy Georges slager «Carma Chamelion» blir til et revynummer «Keme Kameleon» med en velkoreografert uplastisk Sturla, eller når Gribbene synger «Jeg besvimer snart av sult» opprinnelig «Chiquita Banana», er det bare råfestlig.

Finalen i forrykende Bollywood-stil, minner oss om at Jungelboken er et indisk fenomen, ikke noe Hollywood fant på.

Enkel handling, men med moral

Handlingen er enkel i denne forestillingen, den lille menneskehvalpen Mowgli, fint spilt av Skage Lem på premieren, har blitt for stor til å leve i jungelen, og skal ledes til menneskelandsbyen av panteren Baghera, for øvrig frapperende tolket av Kjærend Moe, tidligere kjent fra sanggruppen Cheezie Keys.

Når han hypnotiseres av slangen Kaa til å bli forelsket i Bjørnen Baloo, synger han «Only you» med topp rockegroove.

Men, og det er et stor men, på veien til menneskelandsbyen venter en truende tiger som hater mennesker mer enn noe. Erik Wenberg Jacobsens Shere Kahn er såret, bitter og fallert konge av jungelen.

Her spilles det så vi får sympati med skurken!

Og vi fatter at forestillingens egentlige skurk er mennesket som dreper jungelen med sin nedhugging av skogen og muligheten for dyrene til å overleve.

Og der var forestillingens lille moral, for egentlig er dette bare herlig fantasi, og oppfinnsom og kreativ regi.

Og skal vi berømme noen helt spesielt må det være breakdansgruppen «Absence» som var et slags eksplosivt dansende ensemble. Nummeret der de er ildfluer i natten er direkte gripende. Og for et trøkk og hvilken energi denne gruppen har.

Konklusjon

Det lille som er å sette pekefingeren på er at lydmiksen ennå ikke er helt på plass. Når de minste barna går glipp av teksten, blir de urolige og ukonsentrerte. Men dette ordner seg sikkert raskt. Derfor gir vi forestillingen en nier.

Det er deilig å kunne se en forestilling hvor man nesten glemmer å være anmelder og bare blir entusiastisk tilskuer.