Bruce Springsteen hadde fokus på materiale hentet fra årets album, The Rising under turneåpninga i Paris. Foto: Scott Harrison / Getty Images.
Bildegalleri: Bruce Springsteen 2000-2002
Etter to måneder på veien i USA, innledet Bruce Springsteen mandag kveld sin to uker lange (eller burde vi kanskje heller si korte?) Europa-turné i Paris. Og den 2 ½ timer lange åpningskonserten var The Boss verdig, noe det nesten ikke tok ham mer enn en intens åpning med "The Rising" å varsle.
Mektig melankoli
For selv om tittelkuttet fra hans siste album definitivt ikke er verdens lystigste – eller for den saks skyld Springsteens beste – låt, var framføringen så mektig at 24.000 tilskuere spratt gledesstrålende opp fra stolene i Paris-Bercy, i sin velkomsthilsen til den 53-årige artisten.
Bruce Springsteen og Steven van Zandt. Foto: Scott Harrison / Getty Images.
Med sitt kjære E. Street Band i ryggen fulgte han kjapt opp åpningslåten med "Lonesome Day", og sammen framsto de som monumentale og mektige versjoner hvor melankolien rådet under de tunge skyggene fra 11. september.
Og hvor stemningen antydet retningen første delen av Springsteens Paris-konsert ville ta. Med fokus på materiale hentet fra årets Springsteen-album, "The Rising", og med emosjonelt høyspente tråder til Ground Zero og den lille mann og hans kamp for å komme seg videre i livet.
Ettertenksom start
Spesielt den første halvtimen var preget av låter nært knyttet til 11. september-traumaet.
Med nye ettertenksomme låter som
Bruce Springsteen og hans E Street Band kommer til Stockholm 24. oktober. Sverige kan glede seg! Foto: Scott Harrison / Getty Images.
akustiske "Empty Sky" og dvelende "You’re Missing", mens gamle låter som "No Surrender" og "Darkness On The Edge Of Town" knyttet linjer bakover uten å miste fokus på stundens alvor.
Men mens noen av USA-konsertene hans tidligere i høst visstnok tippet litt over i det sentimentale, klarte han i Paris å balansere det melankolske med den sprudlende energien og kommunikative spillegleden som gjør ham til en ener på scenen.
Snur seg mot håpet
Den finstemte dramaturgien ble åpenbar da han etter "You’re Missing" fant tiden moden til å understreke at det fortsatt finnes håp.
Med gnistrende og oppløftende versjoner av "Waitin’ On A Sunny Day" og ikke minst høyenergiske "Promised Land", hvor han fikk publikum til henholdsvis å synge refrenget helt alene i førstnevnte og til å juble og strekke armene mot taket i sistnevnte.
Festen starter
Denne sekvensen ble også innledningen på en drøy halvtime hvor nettopp kommunikasjonen og festen sto i fokus, med monsterversjoner av blant andre "Badlands", "She’s The One", "Mary’s Place" og ikke minst "Backstreets".
Hele tiden med en fandenivoldsk Springsteen med glimt i øyet og forførende utstråling, og hele tiden med utsøkt støtte av et tett og sammensveiset E. Street Band som fyrte opp og drev sjefen framover mot de store høydene.
Passer sammen
Og slik gjenforeningsturnéen for tre år siden viste, bekreftet Paris-konserten at det er sammen med dette bandet Springsteen hører naturlig hjemme, og det er med Springsteen som E. Street Band får full uttelling for sin finstemte energi.
Det lyser ekte og jordnær spilleglede av Springsteen, og som tilskuer er det nærmest umulig å la være å juble, stråle og skråle når han lekent utfolder seg sammen med Clarence Clemons, Steven van Zandt, Nils Lofgren, Gary Tallent, Roy Bittan, Danny Federici, Max Weinberg, kona Patti Scialfa og nykommer Soozie Tyrell på fiolin.
The Boss bosser mer
Så får det ikke hjelpe at Big Man Clemons rolle er blitt betraktelig redusert de seinere år, fra å være en like sentral som forgyllende saksofonmaestro til å bli vel så mye en tamburinspillende kompis på scenen.
Slik Springsteen også har overtatt mer av gitarspillet og reduserer Van Zandt og Lofgren til nødvendige, men mer anonyme våpendragere på scenen. Og ved et par anledninger, slik som i "My Hometown" og "My City Of Ruins", til og med overtar Bittans plass bak flygelet.
Slutten og mer til
Rolige "My Hometown" forberedte samtidig det ordinære settets avslutning med "Into The Fire", hvor Bruce med vokalstøtte av Patti Scialfa gikk tilbake til åpningens melankolske nakenhet, men etter en dempet start bygget den opp mot et emosjonelt mektig og intenst klimaks.
Også ekstranumrene blandet det muskuløst velrockende med det ettertenksomt subtile. Så mens "Born To Run" og "Born In The U.S.A" (for dagen med en klar fredsappell) inviterer til fest, byr gospelaktige "My City Of Ruins" på ettertenksomhet, slik at de sammen skaper en helhet som fryder. Og da "Land Of Hope And Dreams" setter punktum etter nesten to og en halv time med 23 låter, er publikum like lykkelig mette som hovedpersonen er lykkelig svett.
Til Norge til sommeren?
Årets turné med Springsteen startet på hjemmebane i East Rutherford, New Jersey for drøye to måneder siden, før den nå tar en liten svipptur gjennom deler av Europa.
I alt blir det i denne omgang bare syv konserter på denne siden av dammen, med Stockholm som nærmeste stoppested 24. oktober. Men det ryktes allerede nå om en ny utendørs Europa-turné neste sommer, og da forhåpentligvis også med Norge på spillekartet.
Blir det like bra som i Paris mandag, er det bare å begynne å glede seg allerede!
Dette spilte Bruce Springsteen:
1. The Rising
2. Lonesome Day
3. No Surrender
4. Further On Up The Road
5. Darkness On The Edge Of Town
6. Empty Sky
7. You’re Missing
8. Waitin’ On A Sunny Day
9. Promised Land
10. World’s Apart
11. Badlands
12. She’s The One
13. Mary’s Place
14. Countin’ On A Miracle
15. Backstreets
16. My Hometown
17. Into The Fire
---ekstranummer---
1. Dancing In The Dark
2. Ramrod
3. Born To Run
---flere ekstranummer---
1. My City Of Ruins
2. Born In The U.S.A.
3. Land Of Hope And Dreams