Nazistene og jazzen

For Alfred Rosenberg var jazz symbolet på alt det lumske, svikefulle og giftige som truet den tyske kulturen. Rosenberg og nazistene fyrte opp under myten om en «jødisk-negroid sammensvergelse» mot det tyske folk og fikk med seg Richard Wagners datter Winifried Wagner som frontfigur i «Kampfbund für deutsche Kultur».

Jazz og filosofi i Berlin del 3

Entartete Musik, nazistene satte jazzen i bås med moderne kunst
Foto: Wikipedia

Radiosending og nettsider er repriser fra 15. sept. 2007

HØR: Jazz og filosofi i Berlin del 3

SE: Bakgrunn for Hitlers maktovertakelse i 1933 (NRK er ikke ansvarlig for innholdet på denne lenken)

VIDEO: Jazz og filosofi i Berlin del 3 (Video)

Problemet var

at Rosenberg og hans folk i « Kampfbund für deutsche Kultur » i 1929 ikke hadde noe tilsvarende attraktivt og populært å erstatte jazz og amerikanskinspirert underholdningskultur med. Utover på trettitallet prøvde de å modernisere tysk folkedans, leikaring og annet «völkisches» tradisjonsstoff som et slags bolverk mot jazzen - men helt uten hell. Hvor ille dette etter hvert ble kan vi lese i Joseph Goebbels dagbøker:

Goebbels var full av edder og galle etter å ha bivånet et møte i «Kampfbund für deutsche Kultur» i Berlin i 1932: «Et par dårlige sangerinner, en kompetent tryllekunstner og en foraktelig blanding av trasig underholdning: Og dette skal være tysk kultur?», skrev han i dagboka si. (Goebbels, dagbøker bd 2, s 313)

Konspirasjonsteori

Men om «Kampfbund für deutsche Kultur» ikke lyktes i å stable på beina en genuin tysk erstatning og konkurrent til den amerikanske underholdningsindustrien – så klarte de meget godt å sette i verk omfattende svertekampanjer mot jazzen og britisk-amerikansk kultur.

Nazistene kom til å betrakte hele Weimar-kulturen som syk og uverdig: «Negere, mavedansere, bordellcroonere og jøder er grunnsteinene i dette syke samfunnet». I 1930 overtok nasjonalsosialistene flertallet i delstaten Thüringen og lyste umiddelbart «negermusikk, negerband, negerskuespill, jazzband og trommemusikk» i bann. Jazz ble satt i bås med maleriene til Paul Klee og Wassily Kandinsky (og Edvard Munch).

Bannlysingen varte ett år. i 1931 mistet nasjonalsosialistene flertallet i Thüringen.

Siegesäul og Unter den Linden, Berlin
Foto: NRK

Berlin: Seierssøylen var opprinnelig et minne om tyske seiere over Østerrike, Frankrike og Danmark og sto opprinnelig foran Riksdagen. Studio Sokrates på historisk grunn.

Jazzforbud i radio

12. oktober 1935 bestemte Intendant og Reichssendeleiter Eugen Hadamowski at kringkasting av jazzmusikk skulle være forbudt i tysk riksradio: «Etter at vi i mer enn to år har forsøkt å rydde opp i den omfattende kulturbolsjevismen ser vi oss nå nødt til å ta fatt i de mange nedbrytende elementer i radioens underholdnings og dansemusikk. Fra dags dato erklærer jeg et endegyldig forbud mot å spille niggerjazz i alle nasjonale tyske riksradioprogram»

Til å gjennomføre forbudspolitikken sin opprettet Hadamowski en «eksamenskommisjon», (Prüfungsausschuss für deutsche Tanzmusik) og herrene i denne kommisjonen skulle bestemme om et musikkstykke var forsvarlig å avspille eller ei. I kommisjonen satt representanter fra Reichsmusikkammer, Hitlerjugend, tysk komponistforening og riksradiosendeledelsen.

Makthaverne lurte seg selv

Men Intendant og Reichssendeleiter Hadamowski falt for eget grep allerede samme høst. For å belære tysk ungdom og nasjonens radiopublikum om hvor ille denne jazzmusikken var for kulturlivet bestemte Hadamowski at riksradioen skulle starte et «oppdragende radioprogram» rettet mot ungdommen. Dette anti-jazzprogrammet fikk tittelen «Vom Cakewalk zum Hot». Her spilte man tidens populære jazzschlägere for å opplyse lytterne om hvor ille denne musikken var.

Programmet ble raskt ett av tysklands mest populære. Årsak: Her fikk ungdommen høre favorittene sine….

Olympiaden i Berlin, 1936

Også olympiaden i Berlin gjorde det vanskelig å håndheve et strengt forbud mot jazz og swingdansing. Hele verdens øyne var rettet mot hovedstaden – og Goebbels var smart nok til å skjønne at tyskerne måtte by alle tilreisende et «kosmopolitisk og moderne kulturliv i Berlin». En lang rekke kjente jazzmusikere besøkte Belin i 36 – og satte varige spor etter seg blant jazzentusiaster i Tyskland. Og vi merker oss at Hitler nektet å handhilse på den amerikanske sprinteren Jesse Owens. Tysk radio intervjuet imidlertid Owens, og et par minutter av dette intervjuet kan du høre her: Interview mit der Olympiasieger Jesse Owens

Knut Borge, Lars Nilsen og Kari Opdahl på Kollwitzplatz, Prentzlauer Berg, Berlin.
Foto: NRK

På fortausrestaurant, Kollwitzplatz, Prtenzlauer Berg. Her gjorde vi opptakene til sendingen om nazistene og jazzen. Knut Borge, programleder Lars Nilsen og filosof Kari Opdahl.

Synkopetellere

Etter olympiaden i 36 skrudde nazistene sensurskruen hardere til. Musikk med opprivende rytmer ble forbudt, atonal melodiføring skulle ikke forekomme og dessuten var det ulovlig å stappe ting inn i blåseinstrumenter og å bruke mute. Det ble nødvendig å ta i bruk oppfinnsomheten for jazzinteresserte. Kontrollørene som kom inn på skjenkestuer og kneiper fikk økenavnet «Zynkopezählern»

Bak komponistnavnene «Arthur Schau» og «Herr Gutmann» skjulte Artie Shaw og Benny Goodman seg. «Tiger Rag» ble hetende «Schwartze Panther» eller «Löwenjagd im Taunus» og «A Tisket, A Tasket» ble avspilt som «Laterne, Laterne»

Den nasjonalsosialistiske kulturapostelen Otto Frickhöffer måtte i 1937 konstatere at:

«Det som spilles på utestedene nå for tiden beviser at musikerne har stor evne til å tilpasse seg dagens situasjon – men dette er jo ikke et bevis for en ekte endring av verdensanskuelse».

Musikken

Knut Borge har valgt ut to innspillinger fra mellomkrigstiden i Tyskland til denne sendingen:

1: Everybody Sing Erh. Busche und sein Orchester, 1938

2: Legato Willy Berking und sein Orchester, 1940