NRK Meny
Normal

Navnebytter gir slektsgranskere hodebry

Selv om vi lever i et samfunn hvor alle vet alt om alle, kan slektsforskning bli vanskeligere i fremtiden

Skannede kirkebøker, Bragernes 1623-1662

Ulike navnetradisjoner og navneendringer gjør det lett å miste oversikten. Bildet viser skannede kirkebøker fra 1600-tallet.

Foto: Digitalarkivet.no

Interessen rundt å søke i sin egen slekt har eksplodert i kjølvannet av NRK-serien «Hvem tror du at du er», hvor kjendiser får hjelp til å granske sine egne slektstre.

NRK har laget disse guidene for hvordan du går fram:

Selv om det er en spennende hobby, kan den også være vanskelig og tidkrevende. Mye av årsaken er at ulike navnetradisjoner og navneendringer nedover i generasjonene gjør det lett å miste oversikten.

Navnetradisjoner

Befolkningen i Norge er registrert mange ganger, og flere folketellinger er søkbare på Internett. Det gjelder primært tellingene i 1801, 1865, 1875, 1900 og 1910.

Men før navneloven kom i 1923 var det ingen krav om å ha et fast slektsnavn, noe som gjorde situasjonen mindre oversiktlig. Før dette kan en si at navnet hadde tre ledd:

  • Et fornavn.
  • Et navn som markerer hvem faren din er, for eksempel Johnsen eller Johnsdatter. Kalles også patronym.
  • Et navn som skal si noe om hvilken plass eller gård man var bosatt på. Denne delen av navnet skiftes ut hver gang bostedet endres, mens fornavn og patronym forblir uendret livet ut. Ofte er denne delen av navnet viktig for å markere hvem som var hvem, på grunn av at mange hadde like navn.

Dette kan være med på å gjøre det vanskelig å søke i folketellingene.

Det vet Torill Johnsen, som leder DIS-Norge, alt om.

– Min bestefar heter i 1900-tellingen G. Trondsen, mens han i 1910 er blitt G. Haraldsen. Det siste er et patronym som jeg ikke kjenner noe annet sted fra enn nettopp denne folketellingen. Det er viktig å forstå systemet for å kunne verifisere at det man tar for seg er riktig person, sier lederen for landets største organisasjon for slektsforskere, med over 9.500 medlemmer.

Forfining

Torill Johnsen i DIS-Norge

Torill Johnsen i slektsforskerforbundet DIS-Norge sier at det kan bli verre i framtiden å forske på slekta ettersom kjernefamilien blir borte.

Foto: Foto Nina Hanssen

Da alle i 1923 måtte bestemme seg for et fast slektsnavn, valgte noen patronymer, mens andre gikk for stedet de kom fra. Men det kunne være store ulike variasjoner i hvordan man valgte å skrive sitt nye etternavn. Satt på spissen, så kunne man innad i en søskenflokk oppleve at det felles hjemstedet Vik ble til etternavnene Vik, Wik, Wiik, Wig og Wiig.

Navneforsker Jørgen Ouren i Statistisk sentralbyrå sier at disse «forfiningene» ikke har oppstått i moderne tid, men på 1800-tallet. Det var de mest rike og bemidlede som ledet an, før resten av befolkningen fulgte etter, sier han.

Mister innsikt

Torill Johnsen sier at det også i våre dager kan være vanskelig å forske i slekta når kjernefamilien blir borte. Felles navn er på ingen måte en selvfølge.

– Det er i dag veldig store variasjoner på hvilket etternavn barnet får, enten det er mors eller fars, og kombinasjonene kan være mange.

– Vil det ikke i vårt gjennomdigitaliserte samfunn være en smal sak i framtida å vite hvem som er i slekt med hvem?

– Det er usikkert i framtida hva man får innsyn i. I dag har vi ikke innsyn i folketellinger etter 1910 på grunn av hundreårsklausulen. Det er en viss reservasjon hos de fleste rundt å vite alt om hvem som er hvem sine barn. Det kan også være at alle ikke har en like god følelse for sin tidligere partner. Dette kan komplisere slektstrærne, sier hun.

Torill Johnsen i DIS-Norge sier også at fraværet av håndskrevne kilder i vår tid kan gjøre at man i fremtiden mister et viktig element når man skal finne ut hvordan vi hadde det.

– Når man mister de håndskrevne brevene som kilde, mister man lett også innsikten i hvordan folk egentlig hadde det. Brevvekslingen har vært viktig som tidsbilde. Jeg tviler personlig på at noen i framtida vil orke å gå gjennom de enorme mengdene epost som en person etterlater seg. I tillegg er det en enda mindre sjanse for at dette faktisk blir lagret noe sted. Det er en helt annen stas forbundet med å finne igjen en bunke med gamle brev, sier hun.

–sen forsvinner

Jørgen Ouren

Navnestatistiker Jørgen Ouren i Statistisk sentralbyrå sier at etternavn som slutter på -sen blir mindre og mindre vanlig.

Foto: Studio Vest/SSB

Etter at navneloven ble endret i 2003, ble det mye enklere å bytte navn enn det var før. Dette kunne ha potensiale i seg til å gjøre slektsforskningsarbeid vanskeligere, men folk har ikke akkurat lagt seg i kø utenfor folkeregisteret for å bestille seg nye og flotte navn.

For det er fortsatt bare to ganger i livet at det skjer noe med folk sitt navn: Det er ved fødsel og ved bryllup, sier Ouren i Statistisk Sentralbyrå.

– En framtredende navnetrend i våre dager er at etternavn som slutter på –sen forsvinner mer og mer. Og spesielt skjer det en utrenskning rundt den tiden folk gifter seg. Mange med –sen-navn velger heller sin partners etternavn, og spesielt gjelder dette kvinner.

– Heter hun Nilsen, er det stor sjanse for at etternavnet hennes ryker. Men heter hun Løvenskiold, skal det nok mer til, sier han, sier Ouren.

En tredel av kvinner som gifter seg i dag, beholder sitt etternavn. 18 prosent av befolkningen har et –sen-navn, og Johansen troner aller øverst.

Se siste navnestatistikk fra SSB her.

Navnestatistikk fra SSB

Denne navnestatistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at det er en klar nedgang i antall nyfødte som får et etternavn som slutter på -sen.