NRK Meny
Normal

Ro og orden gjenopprettet

Nasjonalmuseet presenterer nå en ny versjon av sin samling fra 1814 til 1950 i Nasjonalgalleriet. Det har blitt en sober, klar og oversiktlig presentasjon.

Brudeferd i Hardanger
Foto: Nasjonalmuseet

Kontroverser

Det har som kjent vært kontroverser omkring den forrige presentasjonen av samlingen som ble åpnet to år tilbake da Sune Nordgren var leder for museet. Veggene ble da malt lys grå og malerier fra forskjellige tidsperioder ble kontrastert mot hverandre.

Det falt noen tungt for brystet at den etablerte kunsthistoriske orden ble rokket ved på denne måten. Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet hevdet at norsk kunst hadde blitt utsatt for en tsunami, med et smakløst ordspill på den svenske direktørens fornavn.

Ro og orden

Disse kritikerne opplever nok at ro og orden nå er gjenetablert og at vår nasjonale kunsthistorie har kommet til seg selv igjen. Konkret har salene fått tilbake noe av sin tidligere fargesetting og den kronologiske måten å organisere samlingen på er igjen det styrende prinsippet.

Det er også lagt vekt på at verk med en særlig sentral status skal være tilgjengelig, som f.eks. Tidemand og Gudes ”Brudeferden i Hardanger” eller Harald Solbergs ”Vinternatt i Rondane”. Enkelte verk som ikke har vært fremme på lang tid er også kommet opp på veggene.

Den forrige presentasjonen var åpenbart ikke vellykket i ett og alt, blant annet fordi utstillingskuratorene fikk for lite tid og mulighet til å arbeide frem nye måter å forstå og presentere samlingen på. Møtet mellom nytt og gammelt ble til tider for abrupt og påstandsmessig.

Kunsthistorisk fortelling

Den underliggende historiefortellingen i den nye presentasjonen er velkjent og bygger på en kunsthistorisk konsensus som stort sett har vært uforandret over mange tiår.

Denne standardfortellingen tar utgangspunkt i nasjonalromantikken omkring midten av 1800-tallet med J.C. Dahl som det norske maleriets far. Den går deretter via 1880-årenes realisme og naturalisme til nyromantikk og symbolisme omkring 1890, for så å markere modernismens gjennombrudd her hjemme rundt 1910 med de såkalte Matisse-elevene som reiste til Paris for å studere hos nettopp Matisse. Denne generasjonen ble den dominerende helt frem til 1940. Presentasjonen avslutter med 1930-årenes unge generasjon som overtar etter disse, som f.eks. Arne Ekeland.

#?-:nbsp;

J.C. Dahl - Fra Stalheim
Foto: Nasjonalmuseet

#?-:nbsp;

Høydepunkter

Noe av et høydepunkt i denne presentasjonen er for min del det at J.C. Dahls skystudier er kommet frem igjen, de er små underverk av vibrerende lys og atmosfære. I den sammenheng er det også interessant å kunne se skystudier av en mindre kjent maler som Knut Baade, i samspill med verk av Balke og Hertervig. I et lite kabinett finner vi også Mathias Stoltenbergs usedvanlig skarpe og fine portretter, vist på en måte som oppleves som ny og frisk.

Jeg bet meg også merke i et rom hvor noen av Matisse-elevenes gjennombruddsbilder er samlet på en litt ny måte. Et rom som virkelig står og lyser er ene og alene viet Ludvig Karsten, kanskje ikke så rart i og med at utstillingsansvarlige Nils Messel tidligere har skrevet og forsket nettopp på Karsten.

Den virkelige museale utfordringen

Presentasjonen byr således på enkelte overraskelser og nye møter med velkjente verk innenfor en godt presentert helhet. Det er imidlertid avgjørende at den tilspissede og forenklende polemikken som har oppstått mellom tradisjonalister og museumsstormerne den siste tiden, ikke får tilsløre det faktum at den museale utfordringen går langt dypere enn spørsmålet om historisk kronologi vs. tematiske kontraster.

Den virkelige utfordringen for et museum som Nasjonalmuseet er gjennom utstillingsvirksomhet og forskning å stille kritiske spørsmål til den overleverte historiefortellingen. Et museum som kun bekrefter den etablerte kunnskapen oppfyller ikke sin samfunnsmessige oppgave.

Nasjonalgalleriet har tidligere lent seg altfor mye mot det selvbekreftende og dermed forsømt seg. Selv om ro og orden nå er gjenopprettet i museumssalene, forventer vi også perspektiverende utstillinger som utfordrer den kanoniserte standardfortellingen.