Nasjonalismeteater

Mandag presenterte Nationaltheatret i Oslo, Dramaten i Stockholm og CaféTeatret i København en forestilling i tre deler – samtidig – i de tre landene.

Hvert teater bidro med en enakter, og forestillingene ble strømmet slik at publikum ved de ulike teatrene – og publikum hjemme foran datamaskinen – kunne oppleve alt direkte (se forestillingene i opptak i youtube-klippet over).

Union for en kveld

Prosjektet handler om nasjonalisme. Hva det er, og hva som er bakgrunnen for nasjonalisme som begrep. Hvor vi finner den i dag, og hvordan vi håndterer den.

Dramatikerne Kristian Lykkeslet Strømskag og Mari Vatne Kjeldstadli fra Norge, Lucas Svensson fra Sverige, samt Christian Lollike og Mads Madsen fra Danmark har skrevet hvert sitt stykke som til sammen utgjør forestillingen Nasjonalismens apostler.

Det er valgår i Sverige og grunnlovsjubileum i Norge, så tematikken er nok ikke tilfeldig valgt. En teaterunion er dannet for en kveld.

I form og temperatur var de tre bidragene relativt ulike. Men felles for alle er en liten begeistring i å kunne bruke kamera som en såpass viktig del av forestillingen som det naturlig nok blir her. Zoom-effekter og sammensatte bilder er blant virkemidlene regissørene brukte. Ellers var forestillingene preget av enkelhet.

Dronningdikt

Danmarks bidrag European Dreamspeech bestod av to taler, holdt av henholdsvis Dronning Margrethe av Danmark og EUs ordfører José Manuel Barroso. Talene var rettet mot det danske folk og mot EU-borgere.

Dronningen snakket i en avslappet og munter nyttårstale-tone om toleranse overfor nye landsmenn. Mens kamera stadig gikk tettere inn på Dronningens ansikt, gikk hun over til å sitere, eller snarere bli, den danske poeten Yahyah Hassan.

Hassans ropende versaldikt lød inntrengende, jamrende og sløye i en dronnings munn. Med et så enkelt grep får forestillingen sagt mye om nasjonalisme, spesielt siden det stadig dukker opp saker i det danske nyhetsbildet knyttet til Hassan.

Egne grenser

Barroso i del to av det danske bidraget snakket om Lampedusa-tragedien. Mot slutten glapp det litt for teknikken i overføringen av dette stykket. Men dette stykket var det som strakte seg lengst ut over egne landegrenser, i motsetning til norske Lykkeslet Strømskags Vi er Norge.

Det var tematisk det mest forutsigbare av de tre, og handlet om hvordan det norske fellesskapet og samholdet ignorerer stemmen som sier dem imot. Med andre ord hvordan ensomme ulver oppstår. Tematikken er tett på vår egen fortid: Det koselige Norge med en ulmende underskog.

Perspektiver

Det svenske bidraget Vid det svarta vattnet sidestilte samfunnet med en omelett. Og en omelett får man som kjent kun ved å knuse noen egg. Og egg ble knust, både fysisk og billedlig. Vid det svarta vattnet var et mer ekspressivt og utagerende stykke, det lot volden og følelsene og frustrasjonen til grunn for den få plass.

Kan hende speiler stykkene utfordringer de enkelte landene har. Samtidig gir et prosjekt som dette videre horisonter til debatter rundt nasjonalisme i de enkelte landene.

Teaterstykkene viser først og fremst at utfordringene finnes og ligner hverandre, og Nasjonalismens apostler kan bringe inn andre perspektiver enn dem vi er vant til å se.

Muligheter

Alt i alt er dette et vellykket prosjekt – til og med teknikken var på teatrenes side. Slike prosjekter burde gjøres oftere – både fordi det skandinaviske fellesskapet tilføres noe verdifullt gjennom strømming – vi sitter i hver våre land og ser på det samme, vi er kommet til teateret for å oppleve et skandinavisk fellesskap – men også fordi teateret kan nå langt ut.

Når forestillingen ligger på teatrenes nettsider kan de i teorien ses over alt i verden. Teateret kommer til deg med en forestilling som er skjermvennlig. Du kan se den på din datamaskin og være en del av fellesskapet – eller se forestillingen senere dersom det ikke passet akkurat da den gikk.

Det må da være positivt for teatret?