Drømmen om en annen virkelighet

Tam utstilling som i langt større grad kunne utnyttet det fantastiske visuelle potensialet i science fiction sjangeren.

Ellen Gallagher: «Abu Simbel», 2005

Ellen Gallagher: «Abu Simbel», 2005.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Anmeldelse av Mona Pahle Bjerke:

«Take Me To Your Leader! The Great Escape into Space», Nasjonalmuseet (Museet for Samtidskunst) Oslo, til 30.1.

Før helgen feiret Nasjonalmuseet åpningen av høstens storsatsning: Den internasjonale gruppeutstillingen «Take me to Your Leader! The Great Escape into space», som viser verk av et tjuetalls kunstnere som på ulike måter tar utgangspunkt i, eller lar seg inspirere av, Science fiction-sjangeren.

Tegning fra filmen «A trip to the moon», 1902

Tegning fra filmen «A trip to the moon», 1902.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Forventningen om noe spektakulært

Dette er utvilsomt en tematikk med et stort visuelt potensial; her har vi å gjøre med de store fakters sjanger.

Med science fiction forbinder vi visjoner om fremtidige vitenskaplige og teknologiske oppdagelser, og fantasier knyttet til det uendelige universet.

Og kanskje var det nettopp noe spektakulært og eventyrlig jeg hadde forventet meg. Kanskje trodde jeg at man skulle ha forvandlet hele Museet for Samtidskunst til et Børre Sæthre-aktig glitrende og klaustrofobisk spaceunivers.

Men utstillingen kan neppe sies å være noe Science Fictions-kunstverk i sin egen rett, selv om det altså er selveste Sæthre, vår sci-fi-kunstner nummer 1 som har fått æren av å ønske oss velkommen.

Virkningsfull entré

I Sæthres installasjon «Blast Fragments» går vi på en knallblå løper oppover museets monumentale trapp, mens vi på en stor skjerm ser voldsomme, grønne lasereksplosjoner, som detoneres gang på gang, med en lydforsinkelse, som får oss til å tenke at eksplosjonen skjer i verdensrommet.

Dette er sterk og virkningsfull overtyre.

Børre Sæthre: «UNTITLED (Blast Fragments)», 2001–10

Børre Sæthre: «UNTITLED (Blast Fragments)», 2001–10.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Fragmentert og ufokusert

Utstillingen som helhet fremstår imidlertid som ganske fragmentert og ufokusert.

Vi finner løse referanser til flere av sjangerens filmatiske og litterære høydepunkter som for eksempel filmatiseringer av «Frankenstein», «Star Wars» og «Aliens», uten at det gir oss noe dypere forståelse av hva dette mangefasetterte populærkulturelle fenomenet egentlig dreier seg om.

Det hjelper selvsagt når man leser den grundige innføringen som finnes i katalogen, men som utstilling fungerer ikke presentasjonen så veldig bra.

Likevel finnes det en håndfull riktig interessante arbeider.

Blomdahl/Martinsson: «Aniara», opera/film, 1960

Blomdahl/Martinsson: «Aniara», opera/film, 1960.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Interessante arbeider

I banksalen, som faktisk for en gang skyld fungerer ganske bra med sin underliggjørende overdådighet, har den tyske kunstneren Bjørn Dahlem heist en båt opp i taket.

Fra båten, som er rammet inne i to åttekantede kranser besatt med lysstoffrør, henger det en taustige ned til bakken.

Midt i båten er det også plassert en veldig, hvit krystall-liknende form, som kan minne om en asteriode eller «kryptonitten» i 1980-tallets Supermann-filmer.

Denne rommer ovenipåkjøpet grantre, som vi ser toppen av øverst i installasjonen. I dette arbeide som er gitt tittelen «Starship» skaper kombinasjonen av noe gjenkjennerlig og noe uvirkelig en underlig og eventyrlig spenning, samtidig som det er vanskelig å si hva dette arbeidet har å si med den egentlige virkeligheten å gjøre.

Ilya Kabakov: «The Man Who Flew into Space from his Apartment», 1985

Ilya Kabakov: «The Man Who Flew into Space from his Apartment», 1985.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Drømmen om en annen virkelighet

Jeg liker også Ilya Kabakovs installasjon «The Man Who Flew into Space from his Apartment». Her kikker vi inn i et kaotisk knøttlite vindusløst rom, der veggene er dekket med bilder, avisutklipp og reklameplakater.

Fra hjørnene i rommet henger en hjemmelaget katapult, og i taket ser vi et gigantisk hull, som vi ut fra tittelen forstår stammer fra mannen som slynget seg selv ut i verdensrommet.

I likhet med Kabakovs øvrige arbeider kan vi forstå dette verket som en liten visuell fortelling.

Det lille rommet henspiller på de knøttsmå boenhetene man fikk utdelt i Sovjetunionen, og verket kan sees som et bilde på drømmen om en annen virkelighet, eller individets trang til å sprenge seg ut av samfunnets begrensende rammer; mennesket på flukt fra ideologiens iskalde jerngrep.

Men selv om det altså finnes en rekke interessante arbeider, synes jeg utstillingen som helhet fremstår som litt halvhjertet. Man kunne i langt større grad utnyttet denne fantasifulle sjangerens visuelle muligheter.