NRK Meny
Normal

Når hodet ikke holder

Johnny Hodges er en av jazzhistoriens mest lojale musikere. Han spilte i Duke Ellingtons band fra 1928 og fram til sin død i 1970, bare avbrutt av en kort periode i femtiårene da han hadde sitt eget band. Hodges stil ble et kjennetegn på Ellingtons band, og Ellington selv sa, da Hodges døde: - Orkestret vårt blir aldri det samme.

Hør: Studio Sokrates om Johnny Hodges og Martin Heidegger

Hør: Vigdis Songe-Møller tolker Heidegger om Angst

Hør: Knut Borge om Johnny Hodges

Hør: Filosofisk smule om Angst

Frykt og angst

Ellingtons bemerkning karakteriserer samtidig Martin Heideggers tenkning: Det er når en gjenstand går i stykker at vi virkelig erfarer hva denne gjenstanden er god for: Hodges bortgang ble en påminnelse for Ellington. En grunnpillar i bandet var blitt borte, bandet ble aldri det samme i gjen.

Heideggers fortolkning av begrepet angst tar utgangspunkt i dette forholdet:

- Jeg frykter for at vettet ikke holder. At jeg går fra vettet. Mister forstanden. Og hvis naturen først tar vettet fra et menneske - så er det ikke lett å få det tilbake.

Frigjørende erfaring

Samtidig er angsterfaringen frigjørende, hvis man skal tro Heidegger. I det ens egen forstand blir påfallende, er i ferd med å gå i stykker, så erfarer man samtidig hva det dreier seg om å være menneske. Dermed kan angsterfaringen befordre en frigjørende selvinnsikt: Å være menneske er å være i verden og å være ved tingene og de andre på en besørgende måte. Det er det hele. Angsten kan frigjøre og forsone mennesket med seg selv.

Musikalsk angstfordriver

Johnny Hodges var en fåmælt musiker. Men tonen i saksofonen hans bærer bud om storhet. I denne utgaven av Studio Sokrates har Knut Borge valgt å presentere en svanesang, en av Hodges siste innspillinger med Ellington-bandet, nemlig Billy Strayhorns "Bloodcount". Dette musikkstykekt ble skrevet av Strayhorn på dødsleiet - og framført av Hodges, og budskapet er klart:

Poesiens klassiske løsning

Skjønnheten. Der hvor erkjennelsen ikke strekker til, hvor språket kommer til yttergrensene og vi ser døden og den meningsløse lidelsen inn i kvitøyet, - på dette punktet viser mennesket sin edelhet når det velger skjønnheten som svar, eller som livsholdning.

"Bloodcount" er et av de tydeligste musikalske eksempler på denne filosofisk-poetiske posisjonen jeg har hørt. Og den viser at Johnny Hodges kunne bringe nivået opp til majestetiske høyder.

Musikken

1: The Jeep is Jumpin, Albumtittel: Johnny Hodges Wild Bill Davies, Platemerke: RCA

2: Blood Count, Duke Ellingtons Orkester, RCA VICTOR + BMG CLASSICS 09026 63729, Komponist: Billy Strayhorn (USA) Albumtittel: The Very Best of Duke Ellington.

Studio Sokrates, NRKP2 16. juni, 2001.