NRK Meny
Normal

Når det utenkelige blir normalt

Time Magazine kåret Adolf Hitler til årets mann i 1938. Ni måneder senere angrep nazityskland Polen. Andre verdenskrig var i gang.

Nilsen, Borge og Opdahl i båt rundt Manhattan
Foto: NRK

HØR: Jazz og filosofi i New York, del 5

Livet forstås baklengs

men må leves forlengs skrev Søren Kierkegaard. Det er lett å forstå hva han mener når vi tar inn over oss begivenhetene i Europa og Amerika i 1939 og 40. Men for dem som befant seg midt inne i verdenshistorien i 1939 må situasjonen ha fortont seg annerledes. Det ser man av Time Magazine begrunnelse for sitt valg av «Man of the Year».

Hitler har revet

Versailles-traktaten i filler. Han har rustet Tyskland opp til tennene. Han har innlemmet Østerrike i det Tredje Rike, han har forvandlet Tsjekkoslovakia til en tysk vasallstat og han har satt Europas forsvarsallianser ut av spill. Dessuten har han fått mektige England til å gå med på en «hands off strategi» for Tysklands politikk ovenfor Sovjetunionen. Alt sammen uten at en dråpe blod har gått til spille. Adolf Hitler fortjener absolutt tittelen årets mann».

Slike tanker

må ha artet seg som perverse for våre filosofiske forsøkspersoner i Studio Sokrates i denne serien om jazz og filosofi i New York, 1933 – 1948. Artikkelen i The Times Magazine sto på trykk 2. januar, 1939. Adorno, Horkheimer, Bloch og etter hvert Hannah Arendt oppholdt seg på Columbiauniversitetet i New York. Sammen med Herbert Marcuse, Bertolt Brecht, Thomas Mann, Hans Eissler, Erich Fromm og flere andre hadde de flyktet fra Årets Mann og det Tredje Rike til USA.

For våre tyske venner

i New York må det ha fortont seg som om det utenkelige var blitt normalt. Hvordan kan dette forklares? Vi har sett at Ernst Bloch og Adorno s kritikk av massekulturen tar utgangspunkt i at massekulturen fordummer massene. Massekulturen undergraver sivilcourage, borgernes mot overfor makthaverne og hverandre. Det farlige med dette er at ureflekterte mennesker kan bli i stand til å begå utilgivelige handlinger –samtidig som de føler seg gode. Dette kaller Hannah Arendt for Ondskapens banalitet

I 1936 flyttet

«the Cotton Club» fra Harlem til 48. gate på Manhattan. Klubben hadde siden 20-tallet vært drevet for hvite, med svarte artister. Klikker du på linken kan du høre Andy Kirks Orkester som spilte på Cotton Club Høsten 1939. Louis Armstrong var der og Duke Ellingtons orkester hadde spilt på klubben utover hele trettitallet. Så kan man spørre: Hvordan artet en kveld på Cotton Club seg i 1939?

Christian Bachelor

gir i boka This Thing Called Swing en edruelig beskrivelse av hva som foregikk på de mest kjente klubbene på Manhattan – mens våre filosofiske helter tilbrakte tiden med tykke bøker og dype tanker på Columbiauniversitetet. I 1939 myldret det av kabaretscener og danselokaler. New York-politiets lister viser at 1.516 kabaretscener hadde lisens og 364 danselokaler var åpne hver kveld i byen. Alle disse stedene sysselsatte musikere, dansere, kelnere, kokker og ikke minst: De måtte ha – og hadde et publikum. Bachelor har også sakset en interessant omtale av det «indre livet» på The Cotton Club fra magasinet «Dancing Times»:

Duke Ellingtons orkester

spiller ”hot” og meget høyt. På steder som dette er det ikke spesielt høy standard på dansingen. De fleste parene danser kinn mot kinn og skyfler hverandre sakte rundt dansegulvet i en tåke av alkohol. Mange er middelaldrende par – eller trette forretningsmenn med armene rundt en blondine som er interessert i alt annet enn å svinge seg på dansegulvet». (Bachelor s 178). Man kan kanskje forstå at Adorno og Hannah Arendt foretrakk Columbiauniversitetet framfor The Cotton Club.

The Big Apple . Hvis en musiker i USA på 1940-tallet fortalte at han hadde en «gig in the Big Apple» forsto alle innvidde at fyren var engasjert til å spille i New York, gjerne på Manhattan. Der var publikum på sitt beste, lyttende, engasjert og inspirerende å spille for. Dessuten: «The Big Apple – thats where the juice is»: Det er på spillejobber i New York du får godt betalt for arbeidet.

Hvor har dette brakt oss?

Ingensteds. Som vanlig. Men her er et lite filosofisk tricks: Vi skjønner at når Hannah Arendt tenker at det utenkelige blir normalt – så sikter hun til at store folkemasser har blitt ukritiske, konforme og villige til å la seg lede. Og til at enkeltmennesker av typen Adolf Eichmann en person Arendt omtalte som «eigentlich dumm» - blir tildelt embete og oppgaver som leder for det tredje rikes jødeutryddelser. Ondskapens banalitet – eller når det uvanlige blir normalt.

Men hva med dette

eksemplet: Ingen trodde på 1920 og 30-tallet at en ny musikk, skapt av afroamerikanske musikere og dansere – skulle erobre verdensherredømme fra Moskva til Paris, fra London til New York – Swing. En høyst uvanlig musikkstil. Synkopert, med «blå» noter og et ufattelig underholdningspotensiale – som skapte verdens første (hvite) popstjerne: Benny Goodman. Ingen trodde at denne uvanlige musikken skulle bli normal. Men det ble den – og det var ikke farlig for menneskeheten i det hele tatt.

Musikken:

1: Blitzkrieg, baby m Una Mae Carlisle og Lester Young 1941

2: Jitterbug Waltz, Thomas Fats Waller, 1942