Klaus Rifbjerg
Nansen og Johansen
Gyldendal 2003
Oversatt av Jo Ørjasæter
Det finnes noen romaner som fra første setning etablerer et høyt nivå, og som holder dette nivået hele veien hjem. Klaus Rifbjergs bok "Nansen og Johansen" er en slik bok. Ordene, setningene, selve blikket den er skrevet med, fastholder en visjon som holdes og bygges ut.
Ikke opptatt av fakta
Foto: Gyldendal
Fra første stund gjør den det også klart – i alle fall for meg – at dette ikke er en roman hvor historiske fakta spiller noen avgjørende rolle.
All Rifbjergs interesse er bygget opp rundt personen Hjalmar Johansen, vokst opp i enkle kår i Skien på 1870- og -80-tallet. Han fikk en kort militær karriere før han mot alle odds klarer å komme med som fyrbøter på Nansens første Fram-ferd mot Nordpolen.
Homo-erotikk
På tross av manglende formell kompetanse, blir han til overmål plukket ut av Nansen til å være med på den hasardiøse slede-ferden mot nord, etter at Fram blir liggende i isen.
De to overvintrer i isødet, deler alt, og ligger til og med i samme sovepose. I dette svært tette forholdet mellom to ensomme menn dikter altså Klaus Rifbjerg inn et homofilt forhold, noe det ellers ikke finnes historiske belegg for.
Drømmen om "felles vilkår"
Det finnes derimot gode sanselige eller estetiske grunner til å gjøre det, innenfor romanen. For dette handler ikke først og fremst om polarforskning eller norsk historie. Rifbjerg har skrevet en roman om en enkelt manns store drøm om å bli til noe, bli en del av "et felles vilkår", som han kaller det.
Romanen utspiller seg midt i den borgerlige kulturens glanstid, og drømmen om sosial oppstigning er viktig. Men viktigere er noe så enkelt – og så vanskelig - som drømmen om å få oppleve vennskap eller felleskap med et annet menneske.
Slike drømmer næres av noe. Litteraturen er full av drømmere. Romanen nevner hvordan Johansen opplever den sterke tiltrekningen fra litteraturens skjeve magnetisme. Nettopp skjevheten i denne magnetismen er selvfølgelig mangetydig for en mann og polfarer. Jeg kan ikke si annet enn at Rifbjergs bok inneholder mer tiltrekkende, skjev magnetisme enn jeg pleier å oppleve i møte med en roman.
Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 11. mars 2003