NRK Meny
Normal

Nærhet og distanse

Å lage forestillinger for de aller minste er en krevende øvelse. Forestillingene «Svevning» og «Boble» gir to helt forskjellige opplevelser.

Kunst for de minste handler om kommunikasjon og om måter å nærme seg barna på.

De to forestillingene «Svevning» og «Boble» er vidt forskjellige, og forskjellen berører grunnleggende spørsmål om hvordan man skal forholde seg til de aller minste barna som kunstkonsumenter.

For det er det de er! Når man velger å lage forestillinger for barn fra null år, regner man også med at barna i denne aldersgruppen skal ha en kunstopplevelse.

Dermed forplikter man seg til å ta denne publikumsgruppen på alvor. Kommunikasjon blir en viktig forutsetning for en god kunstopplevelse for de små.

Blomster og bjeller

«Svevning» er en forestilling med musikk og dans som hovedinnhold.

Utøverne Siri Jøntvedt og Gyrid Nordal Kaldestad er kledd i henholdsvis rødt og lilla, og befinner seg rundt en mørk haug full av fargerike blomster. Fra haugen går to røde ledninger som ender i hver sin høyttaler.

Forestillingen starter med at de setter seg på hver sin lille stol og synger vuggevise-aktig. Så sovner den ene, og den andre går bak haugen og leker med lyder, snorkehermende og snart vekkende.

Haugen fungerer også som utgangspunkt for en borte-tittei-lek. Den som sover, våkner, og de spiller og synger sammen i forskjellige situasjoner. Forestillingen slutter med at Jøntvedt og Kaldestad setter ut fargerike bjeller på gulvet, og barna får komme frem og utforske bjellelandskapet.

Deltakere?

Begynnelsen og slutten fungerer godt, det er her utøverne er tydeligst i kommunikasjon med barna. Midten av forestillingen er noe varierende, men det tar seg kraftig opp mot slutten, og avslutningen med bjellene er et eldorado for barna.

Publikumsplassene er enten på gulvet eller på stoler i et amfi rett bak, det vil si at de minste barna er på samme nivå som utøverne. Det er bra, og det gjør også at barna har god plass til å bevege seg og posisjonere seg fysisk i forhold til det som skjer på scenen.

Og her er dukker en viktig problemstilling opp i forhold til teater for de på krabbenivå: Hvordan forholder utøverne seg til små barn som vil bort til dem? Inkluderes de, bør de foresatte hente dem tilbake?

Jøntvedt og Kaldestad valgte å la barna få utforske og heller gi tegn dersom det var behov for foresatte – noe som ikke skjedde. Samtidig inviterte de ikke barna direkte inn – da ville det fort blitt mange små assistenter på scenen.

Det viktigste er likevel at barna var velkomne.

Konsentrasjon

Musikken var en blanding av Kaldestads komposisjoner og de to utøvernes spill og sang på scenen. Både musikk og bevegelse fungerer godt for de minste, og også treåringen finner gjenkjennende momenter i tematikken som blir tatt opp.

Rytmeinstrumenter, spilledåsekomposisjoner, melodika og bjelleklang gir spennende lyder sammen med Jøntvedts dans. For en voksen publikummer opplevdes retningen og innholdsbiten i forestillingen som utydelig – hva ville de formidle?

Men dette var muligens et underordnet aspekt ved «Svevning». Konsentrerte barn vitner om en forestilling som fungerer på mange punkt, og «Svevning» er en utviklende forestilling for de minste. Utfordringen i forholdet scene/sal er likevel ikke løst.

Betraktere

Der har de gjort tydelige valg ved Den nationale scene i Bergen.

Samarbeidsproduksjonen «Boble» med Vestlandske teatersenter har ett tydelig premiss: Barna får ikke komme inn på scenen. Det får man beskjed om før forestillingsstart, i tillegg til den fysiske sperringen i form av en 15 centimeter høy scenekant foran de minste barna på gulvet.

Allerede her formidles det mye i synet på barna som kunstkonsumenter: De reduseres umiddelbart til betraktere. Er det riktig? Kanskje i forhold til barna på to, tre og fire. Men ikke for de minste. Den vennlige innstillingen i «Svevning» står i sterk kontrast til det institusjonspreget «Boble» dermed får allerede fra starten.

At valget er praktisk, er en annen ting. Breakeren Andreas Roksvåg spiller hovedrollen i «Boble», og breaking bør de minste ikke komme for nært.

Spørsmålet er om det er et poeng å bruke denne formen for dans i en slik forestilling. For de eldste er svaret ja. For de yngste går det for fort, og en annen form kunne med fordel vært valgt.

Fortelling

«Boble» tar barna med ned på havets bunn. Karakteren «Boble» er ei dukke som faller i vannet – og under vann blir dukken levende. På sin ferd over havets bunn møter Boble sjøhester, plankton, korallrev, Muslingkvinnen og en sjøpølse, blant annet, før han blir fisket opp igjen. Tror man.

Men det som i forestillingen virker som en form for stasjonsteater (først møter han den, så møter han den og så videre), er det egentlig skrevet en handling rundt – om den sultne edelkrepsen som har fått smaken av muslingkjøtt, for eksempel.

Dette kommuniseres ikke på scenen. Heller ikke problemstillingen «vil Boble komme tilbake til familien sin?» blir tydelig. Det er et tegn på at forestillingen vil mer enn den får til.

Stemme

En annen innvending er bruken av ferdig innspilt musikk. I seg selv ikke noe problem, men når det fører til at utøverne ikke bruker stemmen, bare mimer, blir det noe som mangler.

Intense blikk og glade fjes klarer ikke å veie opp for dette i denne sammenhengen. Stemmebruk er en sterk form for kommunikasjon og en kommunikasjon de minste barna er opptatt av all den tid de hele tiden utforsker språk og lyder. Det at det ikke produseres lyd på scenen i forestillingen «Boble» blir nok et distanseskapende moment.

Men et morsomt korallrev med vannsprut og borte-tittei-effekt er sammen med små plankton som fyker over hodene til barna med på å dra dem inn i forestillingen. Og utøverne skal ha stort pluss for å ta seg god tid til å leke med barna etter forestilling.

Respekt

Kunst for barn skal la dem utforske slik barna hele tiden utforsker livet – enten sammen med dem eller ved å legge til rette for det.

Scenekunst for barn skal speile livet og hverdagen og sette det i perspektiv – slik scenekunst også skal for voksne. Kommunikasjon er et enormt viktig premiss når man lager teater for små barn.

Sammen med respekt for aldersgruppens forutsetninger er kommunikasjon grunnleggende prinsipper skal det blir god scenekunst for de minste.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.