NRK Meny
Normal

Nær-filmen-opplevelse

Noen svakheter til tross, teaterversjonen av «Alt om min mor» lander stødig på Den Nationale Scene i Bergen.

Karen Frøsland Nystøyl anmeldelse - mindre

Teaterversjonen av Pedro Almodóvars suksessfilm «Alt om min mor» skulle fullføre det som er blitt Bjarte Hjelmelands familieprosjekt på Den Nationale Scene.

«Alt om min mor» og fjorårets «La Cage aux Folles» har vært Hjelmelands to hjertebarn når han vil fortelle historier om de atypiske menneskene som kanskje ikke er så atypiske likevel.

Smart scenografi

Å ta Almodóvars film til scenen er et ambisiøst prosjekt, ikke minst med tanke på at hovedscenen på Den Nationale Scene ikke er spesielt stor.

Smart scenografi har likevel gjort prosjektet gjennomførbart, og Thomas Bjørnagers enkle, nesten stilistiske konstruksjoner gir akkurat nok til at publikum er med på alle forflytningene som foretas.

En film kan hoppe i tid, sted og rom som den vil, det kan ikke gjøres på en scene. Men dette er likevel tilfredsstillende løst gjennom smart bruk av dreiescene og gjennom plansjer som senkes ned fra taket.

Det hele gjøres med den sorte teaterboksen som utgangspunkt, og slik blir heller ikke scenografien overambisiøs. Snarere er den minimalistisk og avhengig av publikums medskaping.

Nær filmen

Bruken av filmmusikk og spesielt bruken av dreiescenen gir en teatral følelse av film.

Når scenen dreier fra ett bilde til et annet, beholder karakterene plassen til neste scenebilde er på plass. Det gir en opplevelse av å snu en side i en bok eller være med på en ny tagning på en filminnspilling.

I tillegg ligger teaterversjonen innholdsmessig nært opp til filmen. Samuel Adamsons manuskript er basert på filmen og ble første gang satt opp i London i 2007, og har også vært spilt i Sverige og Danmark, blant annet.

Noen av handlingen er fortettet, enkelte scener fra filmen kan nevnes med to setninger på scenen – teaterets privilegium og lodd i forhold til lerretet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ragnhild Gudbrandsen og Ida Cecilie Klem.

Ragnhild Gudbrandsen og Ida Cecilie Klem.

Foto: Fredrik Arff

Brudd

Skuespillerprestasjonene er noe varierende, men Ragnhild Gudbrandsen gjør en solid innsats som Manuela. De øvrige karakterene er typete i mer eller mindre grad – noen for mye.

Frode Winthers Agrado er god og balansert, men å spille en vittig transvestitt er ikke den mest utakknemlige rollen. Dessverre brukes Agrado til for mange ting i denne oppsetningen.

Frøydis Armand.

Frøydis Armand i rollen som den lidenskapelige teaterdivaen Huma Rojo.

Foto: Fredrik Arff

Hjelmelands ønske om å tematisere autentisitet kommer som brudd i forestillingen. Filmscenen hvor Agrado forteller teaterpublikummet om sine mange transplantasjoner deles opp og vides ut, men virker forstyrrende på denne teatersettingen.

Den har heller ikke noen videre viktig funksjon annet enn at scenebildet helt sikkert skal forandres og de trengte noen brudd å gjøre det på.

Blodbryllup

Som Almodóvar er også regissør Hjelmeland opptatt av underholdningsverdi.

Stort sett balanserer stykket godt, men budskap og alvor må innimellom vike plass for underholdningsbiten. Det gjør stykket noe ujevnt. Men innimellom er det noen virkelig gode øyeblikk.

Når Bjørn Wilberg Andersen kommer inn som den døende Lola på slutten av stykket, blir det stille i salen. Wilberg Andersens Lola er mørk, gusten og dyster, og det er overraskende at Hjelmeland velger en slik mørk avslutning. Det fungerer godt.

Slutten der Frøydis Armand siterer «Lorcas Blodbryllup», er også god.

«Alt om min mor» klarer å balansere mellom alvor og humor. Det veies ikke opp for alle svakhetene i forestillingen, men summen blir en overraskende god teateropplevelse.

Plakatfoto

Ensemblet slik det er avbildet på plakaten til forestillingen.

Foto: Saeculo