Det er grunn til å markere denne begivenheten som et tidsskille: Tyskland har vært et foregangsland for atomkraften, offisielt etter 1955, da landet fikk full suvernitet etter krigen, med utbyggingen av den "den fredelige bruk av atomenergien", som det het. De store industriselskapene i Tyskland, AEG, Siemens,Hoechst, Bayer, Demag,o.a. dannet Physikalischen Studiengesellschaft, som ble finansiert med offentlige midler.
En avgjørelse for hele Europa
Atomteknologien skapte en sterk allianse mellom stat og industri i Tyskland, finansiert av skattebetalerne, og noe av det første de gjorde som suveren stat i 1955 var å opprette et Departement for atomsaker, ledet av Franz Josef Strauss, med en tysk atomkommisjon som rådgivende instans, - og med sikte på reaktorkonstruksjoner, uranforsyning, urananrikning og reprosessering av brukte brenselsstaver. Når Tyskland nå forkynner atomkraftens snare død, så er det ikke noe som bare angår nitten atomkraftverk, og den tyske industri – men hele det moderne Europa.
Vannkraften og gassen i Nordsjøen hindret at norske myndigheter ble sittende i samme atomklemme. Men vi kunne lett ha vært der.
Norsk enighet om atomkraft
Her i landet var det en meget sterk lobby for atomkraft for femti år siden. Eksperter i Norge, i Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen, og senere i Statoil, regnet nemlig ikke med at vannkraft og gass ville holde i framtida.. Så da Forsvarets Forskningsinstitutt ble dannet i 1946, begynte de med "atomspørsmålet", som de kalte det.
Atomkraftverk
Det første atomkraftverket ble planlagt i Frierfjorden, det neste i indre Oslofjord, av Institutt for Atomenergi, som var et forskningsinstitutt, - av Scandpower, som var et kommersielt foretak – og Norsk Hydro. Det var de samme personene som gikk igjen, alle på parti med utviklingen og det maktbærende norske arbeiderparti.
Forsvarsminister og statsminister Oscar Torp var enig med atomkraftens ledende talsmann, Gunnar Randers, i at "det eneste stedet man var vant med å regne med millioner var i Forsvarsdepartementet". Forsvarets Forskningsinstitutt fikk umiddelbart en ekstrabevilgning på fem millioner for å bygge en eksperimentell atomreaktor - og det var mye penger i 1947.
Det "uavhengige" Institutt for Atomenergi bodde sammen med Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller, men ble finansiert av de sivile forskningsrådene. Uran i Setesdalen var lovende, men ikke tilstrekkelig, og det ble laget et formelt samarbeid med Nederland.
Fem atomkraftverk i Norge innen 2000
I 1951 hadde Norge én atomreaktor i drift, og arbeidet med et elektrisitetsproduserende anlegg var i gang, det såkalte Haldenprosjektet som Stortinget vedtok i 1956. Over fem hundre mennesker arbeidet i Halden og på Kjeller med det. Senere kom også Norsk Hydro med. Ingen norske forkningsinstitutter fikk så store offentlige midler som Institutt for Atomenergi. Planen var å få et atomkraft i gang i indre Oslofjord i 1983, og siden skulle det bli fem atomkraftverk i landet innen år 2000.
I 1976 møttes for første gang det offentlig oppnevnte Kjernekraftutvalget. Ordet atomkraft fantes ikke lenger i det offentlige vokabular, fordi det ga negative assosiasjoner: motstanderne snakket om atomkraft, mens forkjemperne ønsket kjernekraft.. Institutt for Atomenergi beholdt navnet en stund mens det var Kjernekraftutvalgets sekretariat. Det offentlige kjernekraftutvalgets medlemmer fikk forbud mot å diskutere atomkraft offentlig.
Det er bare tjue år siden atomkraftverk offisielt var det mest miljøvennlige og ufarlige framtida ville bringe her i landet. I de offentlige publikasjonene fra den tida står det at selv vannkraft krevde flere offer enn atomkraft. Så dumme var vi, bare for tjue år siden
Det var nok Nordsjøen, mer enn nordmenns kløkt, som gjorde at vi unnslapp den såre omstillingen Tyskland gjennomgår – nå som atomkraft er avlegs.
Per Olav Reinton
P2s Lørdagskommentar 17.6. 2000