NRK Meny
Normal

Nå eller aldri

To tilårskomne menn skal dø. Det er ikke trist. Vi morer oss med særhetene deres, og med visdommen og dumskapen, gledene og tragediene.

Fra filmen Nå eller aldri, Morgan Freeman og Jack Nicholson.

Jack Nicholson og Morgan Freeman i 'Nå eller aldri'.

Foto: Filmweb

5 stjerner

De sturer ikke mye selv heller. Døden kan ikke unngås, det gjelder å få gode opplevelser innen den inntreffer. Den ene er styrtrik. Den andre skriver kiste-liste, som han kaller det, en liste med meget beskjedne ønsker for de siste ukene. Nå eller aldri.

Trist liv – munter død?

De er totalt forskjellige, de har bare det felles at de deler rom på sykehuset og er så godt som oppgitt av legene etter plagsomme behandlingsrunder.

Det er historien. Den er uvirkelig utpenslet og passer bare inn i filmer med overdrevent gode følelser, altså kommersiell feelgood. Det gjør ikke noe. For opplevelsen her ligger mest i møtet mellom to store skuespillere. Den ene er mye galere enn den andre. De likner rollefigurene sine. Jack Nicholson og Morgan Freeman.

Nå eller aldri.

'Nå eller aldri'.

Foto: Filmweb

For et spill!

Det er spill. Vi manipuleres ikke til å forestille oss noe fra livet eller døden som vi kan identifisere oss med. Men spillet er en nytelse. De inspirerer hverandre, ser vi.

Det lages noen filmer som er til for at aldrende, feirede skuespillere skal få anledning til å vise sitt beste en gang til. Denne kan være en sånn film. Men den er atypisk satt sammen. Disse skuespillerne befinner seg i hver sin ende av Hollywood-repertoiret. En svart, en hvit, en avbalansert type, en ganske nevrotisk….

Begge gamlingene er fortsatt på toppen av karrieren. Morgan Freeman har hele ni filmer i produksjon for premiere i år og neste år.

Ok tåreperse

Det er en en sprø ide å la dem møtes på denne måten. Jack Nicholsons karakter eier sykehuset, han eier en hel kjede av sykehus, og er forbannet fordi det er en annen på rommet når han nå blir lagt inn selv. Han i den andre sengen er bilreparatør. Sykehuseieren har tjenere. Bilmekanikeren har familie.

Dialogen er ikke alltid stor filosofi, men noen formuleringer treffer et og annet. Og det meste som sies passer inn i den komedie-stemningen vi har i oss gjennom forestillingen. Helt til filmen blir tåreperse på slutten. Det er ok det også.