"Myren"
Arnaldur Indridason
Cappelen 2004
Av Leif Ekle
Jeg er pinlig klar over at han har gitt ut bøker før, men et det et språk som trenger mer oversettere, så er det islandsk. Kunnskapen om at mannen har mottatt Glassnøkkelen for beste nordiske krimbok både i fjor og forfjor har ikke vært nok til at jeg lette rundt etter svenske eller danske oversettelser før. Glassnøkkelen har sant å si vært av varierende betydning opp gjennom årene. Tydeligvis ikke i dette tilfellet.
Kraftpakke
Indridasons bok, "Myren" er en kraftpakke – ikke av action eller åndeløs spenning – men av nærhet, nesten dyster menneskelighet, simpel, grunnleggende ondskap og et halsstarrig forsvar for det som tross alt er godt og bra i livet.
Ettersom jeg aldri er kommet Island nærmere enn et besøk på Færøyene, må jeg innse at mine bilder av vulkanøya er basert på forestillinger og fordommer, positive og negative. Uansett; Indridasons miljø og beskrivelsen av det, bekrefter hver eneste en.
Arv, skyld og ondskap
I Reykjavik finnes en bydel som heter Nordymyrin – det vil si jeg tar Indridasons ord for dette. Det er der de finner liket av Holberg, en aldrende mann, slått i hjel med et askebeger. Et typisk og dårlig islandsk mord, hevder etterforskerne med vår helt Erlendur Sveinsson i spissen.
Erlendur bor i blokkleilighet, alene, leser islandsk historie, kjemper mot vindmøller som for eksempel anglifiseringen av språket, har narkoman datter og alkoholisert sønn. Selv prøver han å slutte med sigaretter.
Tidlig i etterforskning dukker et bilde opp – det er mer enn tre ti-år gammelt og forestiller graven til en pike ved navn Audur som døde fire år gammel. Snart foregår etterforskningen like mye i sekstitallets gjemmer som i dagens virkelighet. Arv, skyld og ondskap blir bærende trekk i fortellingen.
Jeg vet ikke annen råd enn å anbefale denne boken sterkt– du rekker akkurat bokhandelen før den stenger til påske.
Kulturnytt, NRK P2