-Stykket behandler en brytning mellem to uforsonlige makter i verdenslivet, som til alle tider vil gjenta seg, og på grunn av denne universalitet kaller jeg boken ”et verdenshistorisk skuespill”, skrev Ibsen. Og han føyer til: -Forresten finnes der i karakteren Julian, likesom i det meste av hva jeg i de modnere år har skrevet, mer åndelig gjennomlevet, enn jeg gidder gjøre publikum rede for.
Han understreker at "Keiser og galileer" ikke er fylt av diktede fantasiskikkelser, som "Peer Gynt": -Det er hel, full realistisk diktning; jeg har sett skikkelsene for mine øyne i tidens lys, - og vil håpe at leserne gjør det samme. Det er en del av mitt åndelige liv, som jeg nedlegger i denne bok; hva jeg skildrer, har jeg, under andre former, selv gjennomlevet, og det valgte historiske tema har også en nærmere sammenheng med vår egen tids bevegelser, enn man på forhånd skulle tro. (…) det ligger megen selvanatomi i denne bok.
Julian ble brukt
Keiser Julian var en sentrale skikkelse i brytningene på midten av det 19. århundre. Det kom mange bøker om ham. De som var ute etter å bryte kristendommen makt, brukte Julian som helt. De som forsvarte kristendommen, gjorde ham til en primitiv skurk.
Georg Brandes, den danske intellektuelle som varlset det moderne gjennombrudd i Skandinavia på begynnelsen av 1870-årene, skrev til Ibsen:
Kære Ibsen!
Georg Brandes
Se i de følgende linjer et forsøg på at være Dem nyttig. Det har været den stakkels Julians skjæbne at blive brugt som fane. Da Voltaire, med hovedet fuldt af engelsk philosophie, vendte tilbage til Frankrig og indviede sit liv til af sit genies fulde kraft at bekjæmpe religionerne, særligt kristendommen på kniven, gjorde han Julian til et slags afgud, han blev inkarnationen af alt godt og stort. Når han vilde smigre Frederik den store mer end sædvanligt, sammenlignede han ham med Julian. Alle presteløgnene om Julian (”Du har seiret galilæer”, beretningen om hans dødsmåde o.s.v.) alt dette avslørte Voltaire. Hvad derimot feil og skrøpeligheder hos idolet angik, da syntes det som om Voltaire ingen slige vilde indrømme.
Således er Julian snart bleven forgyldt, snart sværtet i sin grav.
Georg Brandes
Henrik Ibsen svarte:
Dresden, den 23de februar Kjære venn!
Henrik Ibsen
Under beskjeftigelsen med ”Julian” er jeg på en viss måte blitt fatalist, men dette stykke blir dog en viss fane. Frykt for øvrig ikke for noe slag tendensvesen; jeg ser på karakterene, på de kryssende planer, på historien, og gir meg ikke av med ”moralen” av de hele. (…) Overhodet er der tider, da hele verdenshistorien står for meg som et eneste stort skibbrudd; det gjelder å berge seg selv. Henrik Ibsen
Det er i alle fall tydelig at Ibsen ikke tror på de store forklaringer og utopier etter å ha skrevet "Keiser og galileer". Han er blitt fatalist og ser på historien som et eneste stort skibbrudd.
Carl Henrik Grøndahl