Både musikere, musikkpresse og den internasjonale musikkbransjen var overbeviste om at vi også på 90-tallet skulle oppleve en massetilstrømning til en ny musikkstilart.
Sosialantropologen og musikeren Bror Olsen fra Tromsø var selv i London da revolusjonen ikke kom. Fem år senere leverer han en doktorgradsavhandling om makt, kommersialisering og terskler for nye musikeres inntreden på markedet.
Outkast: innovative, men ikke revolusjonerende i følge Olsens avhandling. Foto: Scanpix.
For akseptert
I avhandlingen beskriver han hvordan London-fenomenet Speed Garage oppsto, ble spådd en revolusjonerende framtid, men aldri tok helt av. Bror Olsen mener dette skjedde fordi Speed Garage ikke ble stengt ute av de etablerte, men ironisk nok fikk for stor kommersiell aksept.
Speed Garage vokste ut av Sunday Scene - klubbkonsepter for slitne folk som hadde besøkt raves og houseklubber hele helga, og brukte søndagen til «chill out»; til å slappe av.
DJ-kollektiver som Dreem Teem og grupper som Double 99 og Tuf Jam Crew var blant innovatørene i stilarten.
- Jeg ble overbevist om at Speed Garage ikke representerte den nye musikkrevolusjonen i 1999. Fem år senere leverer
Mayhems vokalist Blasphemer kaster et grisehode ut til publikum på Quart 2001. Norsk Black Metal er noe av det nærmeste man kommer en musikkrevolusjon i nyere tid. Foto: Erlend Aas, Scanpix.
jeg doktoravhandlingen der jeg beskriver hvordan jeg var med på det som ikke skjedde, sier Bror Olsen lakonisk til NTB.
Ikke «stilpoliti»
En annen viktig forklaring på den manglende revolusjonen er at musikkbransjen har blitt mer demokratisk og mer mangfoldig.
- Nå skjer nyskapningen innenfor de etablerte stilartene. Det eksisterer ikke lengre noe «stilpoliti» som setter trange rammer for hva som er akseptabelt, sier Olsen.
Senker terskelen
I avhandlingen definerer han en musikkrevolusjon som en «brå omveltning hvor en nyskapt musikalsk stil får masseoppslutning som en protest, implisitt eller eksplisitt, mot etablert makt i musikkbransjen. Kjennetegnes både av opposisjon mot det etablerte, og av masseoppslutning fra publikum.»
- Nye musikkrevolusjoner har skjedd med jamne mellomrom i populærmusikkens historie. Det skjedde med psykedeliarocken i 1966-67, punken i 1977 og housemusikken i 1988, sier Bror Olsen til NTB.
Musikkrevolusjoner senker terskelen for nye musikere. De når lettere ut til et massepublikum uten forhåndsetablerte oppfatninger om musikalske ferdigheter innenfor stilarten.
Evolusjon
Hip-hop er ifølge denne terminologien ikke en musikkrevolusjon, men en evolusjon som fikk et stort marked.
- Her har utviklingen gått for gradvis til at vi kan kalle det en musikkrevolusjon. Det har også vært heftig debattert om grunge skal defineres som en revolusjon. Grungen kom for tidlig på 90-tallet, og overlappet house-musikken. Hvis dette var en revolusjon, var den liten, sier Bror Olsen.
Black Metal og satanrocken er de siste aspirantene til en ny musikkrevolusjon, men ifølge Karlsen lider disse stilartene samme skjebne som hip-hop'en - de utvikler seg gradvis.