Musikkens verden

Beethoven ser ut til å være verdens viktigste komponist for Harald Herresthal. Han ruver i hvert fall med et usedvanlig langt kapitel, tjueen sider, og andre komponister må klare seg med langt mindre i denne mursteinen av en ny musikkhistorie.

I alt er det 650 sider uten ett eneste bilde eller noteeksempel, så det virker umiddelbart ikke så veldig innbydende.

Men det varer ikke lenge før man suges inn i hans fortellerstil. Her er det både substans og muntlighet i en lykkelig forening.

Herresthal kompromisser ikke på sakligheten, men klarer å kombinere det med en fortellerstil, som er grei å følge, også i det vanskelige stoffet i de første kapitlene om gamle tider og musikkteori.

Førti års undervisning

Ole Bull er noe av det vi forbinder med Harald Herresthal. Nå er han nettopp halvveis i sin firebinds biografi. Men det er over førti års undervisning i musikkhistorie og et stort eget forfatterskap, som er destillert her.

Han har fulgt norsk kirkemusikk nært både som organist, komponist, skribent og lærer.

Han har han arbeidet mye med 1800-tallets nasjonalromantikk og dens musikk, og han er en av redaktørene for den nye store norske musikkhistorien.

 Mer gjennomarbeidet

”Lux illuxit” en en av de gamle sangene fra Nidarosdomen til ære for Hellig Olav. Sangen omtales flere ganger i boken, meen det fanges ikke opp av registeret, og det gjelder også flere andre komposisjoner. Ikke alltid er det henvisninger til omtale av det samme. En mer gjennomarbeidet redigering ville hjulpet leseren til å bruke den som et oppslagsverk.

Bruken av årstall er heller ikke konsekvent, og komponister og verker er av og til ikke tidfestet. Forfatteren anbefaler leseren å lete videre på internett, men det burde ikke være noen unnskyldning for ikke å gjøre boken mest mulig fullstendig.

Det er overraskende at Edvard Griegs Peer Gynt-musikk bare får fire linjer og amollkonserten sju linjer uten at vi blir noe klokere om hva som er typisk for Griegs musikk. Det samme gjelder gjelder en komponist som Händel hvor det handler mest om biografien.

 

Egenart

Men ved andre komponister er det instruktive gjennomganger, som av Wagner, Bruckner og Stravinskij slik at vi forstår noe av musikkens egenart, dens karakter og stil.

Jeg innbiller meg at en musikkinteressert vil ønske å finne hva som for eksempel er forskjellen på Bach og Händel, hva som er det typiske i komponistenes tonefall, og det får vi ikke bestandig.

Med det samme jeg er i det kritiske hjørnet må noen pussige små trykkfeil nevnes. Det blir 100 år feil når Mozart er født i 1856 og 100 år feil når Prokofiev tok selvkritikk i 1848.

Dansen cancan er ikke i tretakt, men i hissig todelt takt og beslektet med galopp-dansen.

Jazz

Jazzen hører også med i en bok som heter ”Musikkens verden”. Det er for øvrig en tittel som er spenstig valgt når man tenker på at det het også et stort norsk musikkleksikon for femti år siden. Men jazzen er altså med og også musikal og filmmusikk. I fremstillingen er det en del innrammete notiser med eksempler eller kuriøse informasjoner, og disse frisker opp.

Boken har en fin plassering av de enkelte komponistene i deres kulturelle og politiske sammenheng. Også den norske musikkhistorien er naturlig integrert i den europeiske utvikling. Det er en god del interessant stoff som ikke har vært så vanlig i musikkhistoriske framstillinger hittil, for eksempel om musikken under den franske revolusjon.

Omfattende

Herresthal makter den vanskelige oppgaven å fortelle om de seneste femti år i verden og i Norge på en oversiktlig måte ut i fra stil og teknikker. Det er litt utilfredsstillende når en komponist som Jon Øivind Næss blir kort referert uten en eneste komposisjon, men så tas det igjen med en bred presentasjon av Lasse Thoresen.

Alt i alt er boken en gullgruve med en omfattende innføring i musikkens forunderlige verden, skrevet av en som kan sitt stoff og som makter å formidle det.