Det slår tilbake på en moderne diktaturskikkelse som først klarte å imponere en hel verden.
Den unektelige sammenhengen mellom ytringsfrihet og pressefrihet som vi tar for gitt her i Norge, har aldri før vært tydeligere i Pakistan enn etter drapet på Benazir Bhutto.
Helt siden mai 2007 har flere hendelser vist at full pressefrihet er den eneste garantien for en demokratisk utvikling i Pakistan som eies og styres av ”treenigheten”: militæret, godseiere og byråkratiet.
Skryteliste
Helt siden general Pervez Musharraf styrtet den lovligvalgte statsministeren Nawaz Sharif i 1999, har han forsøkt å sette opp en skryteliste. Den har ment å rettferdiggjøre hans tilrøvede plass på toppen av pyramiden og styrke ham i gudfarsrollen.
Pressefrihet og økonomisk utvikling har stått øverst på denne skrytelisten. Også kampen mot korrupsjon, og bekjempelsen av terror har vært generalens hjertesaker.
Med en medieprofil som visjonær, moderne og patriot regnet nok Musharraf med at dette skal gå bra. Men han største fiende skulle vise seg å bli pressen selv - som Musharraf skryter av å ha gitt frie tøyler til.
Mørke skygger
Sant nok har man under Musharraf sin tid opplevd større interesse blant utenlandske investorer, og flere tusen nye arbeidsplasser er blitt skapt. Men høy inflasjon og politisk vold kaster mørke skygger over dette skrytepunktet. Volden skjer ikke lenger bare oppe i fjellområdene mot grensa til Afghanistan, men også i storbyene som han så gjerne ville beskytte.
Et annet punkt var innkreving av skatter og lån fra statlige fond og banker. Det ble satt opp en liste av rikinger og politisk mektige herrer som skylder staten flere titalls milliarder rupees i skatt, avgifter og lån som ikke er betalt tilbake. Men etter en kort periode ble listen mindre og mindre. Det samme skjedde med kravene og innkrevingen. En gruppe kjeltringer på lista erklærte sin fulle støtte til generalens regime og kunne fortsette å leve som anstendige borgere.
Noen heldige fikk dessuten ministerposter og ble en del av maktbasen i den største provinsen i Punjab. Det trengte Musharraf sårt for å bli president fra en selverklært Chief Executive som ikke hadde annet en militærlobby bak seg. Senere skulle han også bli USAs viktigste allierte i den såkalte krigen mot terror.
- Det er jeg som har gitt dere mediefriheten
Men det aller viktigste punktet på skrytelisten til Musharraf har nok vært mediefrihet. For under hans tid mistet statlige Radio Pakistan og Pakistan Television Network monopol på nyheter i etermediene. Også før 2001 hadde Pakistan flere private TV-kanaler, men de var rene underholdningskanaler uten aktualitetsprogrammer og debatt. Dette ble endret da nye konsesjonsregler trådde i kraft med Musharrafs velsignelse.
I dag finnes det over 50 TV-kanaler i Pakistan. Minst ti av dem sender nyheter og aktualitetsprogrammer regelmessig både på nasjonalspråket urdu, engelsk og på provinsspråkene. Minst fire av dem er rene nyhetskanaler; GEO NEWS, ARY ONE WORLD, DAWN NEWS og AAJ.
"Det er jeg som har gitt dere mediefriheten", sier Musharraf hver gang han skal kue mediene. Mens sannheten er ganske annen.
Lenge før Musharrafs regime oppdaget mulighetene for å tjene penger på TV-konsesjoner, hadde private aktører begynt å trosse forbudet mot å sende nyheter. En av dem var GEO som var godt i gang med sendinger fra Dubai og for å unngå forbudet som gjaldt i Pakistan. Andre mindre kanaler planla å produsere lokale nyheter og utfordre et annet smutthull i forbudet.
Den teknologiske utvikling og presset fra både medieeierne og journalistene tilsa at det ikke var mulig å holde på forbudet mot kringkasting av nyheter og aktualitetsprogrammer. Dermed innså Musharraf at også mediefriheten kunne føres på hans skryteliste samtidig som staten kunne tjene penger på en liberal mediepolitikk. Dessuten trengte han et ansikt utad i den vestlige verden som ikke var lik general Zia Ul Haque eller en annen despot.
Levende bevis på inkompetanse
De siste fem årene har Pakistan opplevd en eksplosiv medieutvikling både i omfang og innhold. Mens det før ikke var lov å slippe opposisjonen til og kreve svar fra makta, er dette blitt en gjennomgangstone i den daglige journalistikken. Kanalene konkurrerer om å være kritiske og avslørende.
De som tapte i debattprogrammene var nikkedukkene til Musharraf. De er håndplukkede sleikere som verken forstår medienes samfunnsoppdrag eller har politisk teft. De ble ministre i kraft av sin støtte til generalen og militære. Det ga dem en opplevelse av å være viktige og kompetente. Men i realiteten var flere av dem et levende bevis på inkompetanse som verken kunne snakke med journalister eller folket. Det de kunne var å snakke til folket.
Nå kreves det svar
Men den tiden er forbi. Nå kreves det svar. Flere av ministrene mistet grepet i debattprogrammene og skjelte ut både programledere og politiske motstandere. Noen bannet og brukte grove skjellsord slik at TV-kanalene måtte viske bort de stygge ordene med et "pip" som man ofte gjør i amerikanske kanaler.
Men denne friheten ble satt på sin største prøve da Musharraf sparket landets øverste dommer Chaudry Iftikhar. Lenge før en protestbølge startet var mediene på plass og reiste spørsmål om hva som hadde skjedd og hvorfor. Og da demonstrasjonene kom i gang, brukte Musharraf køller og tåregass mot fredelige demonstranter. Bilder av blødende og gråtende svartkledde advokater gikk verden rundt. Senere ble dommeren gjeninnsatt av Høyesteretten selv. Og Musharrafs nikkedukker smilte pent og sa at de respekterte domstolens avgjørelse. Dette var medienes og det sivile samfunnets første seier mot Musharraf.
Kaster nytt lys over "krigen mot terror"
Men Musharraf hadde egentlig begynt å skjelve i buksene lenge før det. Hva er det som foregår i Waziristan spurte mediene? Jo, der har det foregått harde kamper mellom Taliban- og Al Qaida-sympatisører og landets hær i snart to år. Flere tusen mennesker er blitt drept. Men militæret slipper ut nyheter kun om de slagene de selv mener å ha vunnet.
Journalistenes kritiske spørsmål til den militære strategien og bilder av døde soldater, kvinner og barn – samt talibanere - kastet et nytt lys over den såkalte krigen mot terror som foregår innenfor pakistanske grenser.
Ikke lenger hyllet som helter
For over et år siden kom de første advarslene til etermediene. De ble beskyldt for ikke å ta hensyn til nasjonale interesser og kunne sette soldatenes liv i fare. Dessuten var det helt unødig å publisere intervju med Talibans talspersoner, mente hæren. Det skulle vise seg at Taliban-ledere som hæren inngikk fredsavtaler med og etter hvert gikk over til å bli allierte, ble senere drept av hæren selv og store summer i dusør ble utbetalt til ukjente personer.
Baitullah Mesood, som beskyldes for å ha beordret drapet på Benazir Bhutto, representerer den nye generasjonen av talibanere. Ingen har sett ansiktet hans. Hans menn fanget flere hundre pakistanske soldater og tvang hæren til å betale store summer mot utlevering av å soldater. Hva som er innholdet i avtalen mellom hæren og Baitullah Mesood har aldri blitt offentliggjort.
Store summer er også blitt betalt til høvdingene i nordområdene for å nedbetale sin gjeld til Taliban. Men hæren vil ikke at journalister skal pirke bort i slike avtaler. Fordi de uniformerte er ikke trent opp til å svare på kritiske spørsmål. Den pakistanske hæren har opplevd flere kriger og har vært brukt til flere store operasjoner innenlands også. Og hver gang har de blitt hyllet som helter og landets forsvarere av etermediene. Men slik er det altså ikke lenger.
Pressen heiet på alle som var mot Musharraf
Selv når Benazir Bhutto skulle komme tilbake for å delta i valget var mediene kritiske til hvordan Bhutto bak kulissene førte samtaler med Musharraf gjennom hans sjef for etterretningstjenesten. Hva denne avtalen inneholder vet vi fortsatt ikke. Men Benazir fikk en mildere behandling av mediene. Det samme skjedde med Nawaz Sharif.
Men ilden mot Musharraf fra det sivile samfunnet og pressen økte kraftig da Musharraf fikk valgt seg selv som president for en ny periode. Ifølge grunnloven skal landets parlament og de fire provinsforsamlingene velge president. Dette skal skje etter valget blant de nye folkevalgte for en ny periode.
Men Musharraf sikret seg nye fem år som president ved å bli valgt av et parlament og provinsforsamlinger som skulle oppløses bare noen dager senere. Den samme høyesterettsdommeren som Musharraf hadde prøvde å avsette erklærte valget på Musharraf som grunnlovsstridig. Bare noen timer senere innførte han en ny unntakstilstand. Han avsatte flere dommere og nye ble tatt i ed. Pressen som hadde heiet på alle som var mot Musharraf og hans meningsfeller, fikk forbud mot direktesendinger. Flere kanaler ble stengt og det ble innført "retningslinjer" for etermediene.
Beskyldte mediene for kampanjejournalistikk
I sin begrunnelse for "Emergancy" sa Musharraf at dommerne drev politikk og mediene drev med kampanjejournalistikk mot han. Ifølge de nye reglene er det ikke lov å sende direkte fra verken valgkampen eller åsted for terrorhandlinger. De fleste kanalene har skrevet under på en Code of Conduct – retningslinjer for etermedier - men ikke GEO og DAWN NEWS. Siden DAWN er en engelsksspråklig kanal har ikke Musharraf turt å røre den, men GEO er fortsatt ikke mulig å se i Pakistan.
Den pakistanske staten fikk sine venner i Dubai til å stoppe deres sendinger i Pakistan – og ingen av kabeloperatørene ønsker en åpen konflikt med landets administrasjon. GEO har også fått muntlig beskjed om å sparke flere navngitte journalister før en avtale kan inngås. Hittil har GEO både vist motstand og sagt at de er villig til å diskutere forslagene fra staten. Men journalistene vil ikke å gå med at en general skal diktere en mediekanal og blande seg inn i ansettelser av journalister.
Utfordrer retningslinjene
AAJ TV på sin side utfordrer retningslinjene ved å fortsette å sende regimekritiske programmer og ved å dekke protestene mot Musharraf i bred skala. De har igjen fått advarsler, men har denne gang nektet å avgi forklaring. Men å sende direkte er en altfor stor risiko som ingen av kanalene er villige til å ta. Dette vil medføre en direkte konfrontasjon med politiet og hæren som kan føre til stenging av kanalene.
Helt siden Benazir Bhutto ble drept har det så å si daglig blitt publisert amatørvideoer av hva som skjedde minuttene og sekundene før en selvmordbomber utløste eksplosjonen. Dagen etter drapet var innenriksdepartementet ute med røntgenbilder av Bhuttos hode og en video. Det ble sagt at hun døde av skader på høyre siden av hodet og at det ikke ble funnet noe kule i hennes kropp. Denne forklaringen fra den pensjonerte brigadesjefen Javed Iqbal Cheema var ikke lett å svelge fra første stund.
Hastverket med å legge fram en forklaring fra myndighetenes side kan skyldes at de ønsker å vise hvor seriøst de tar denne saken og vil dele all informasjon de besitter. En annen teori er at de ønsker å gå fri fra beskyldninger om svakheter ved sikkerhetsopplegget rundt Bhutto og vil derfor sette mest søkelys på at det var en selvmordbomber som tok hennes liv. Og selvmordsbomber er ikke lett å ta eller unngå i en folkemengde.
Mangler øyenvitneskildringer
Som vi også ser på de siste bildene av Benazir er det få profesjonelle TV-fotografer rundt henne. Dette skyldes nok en varsomhet både på grunn av myndighetenes harde press mot mediene og at en fotograf døde under den første eksplosjonen mot Bhutto i Karachi for 2 måneder siden. Flere journalister ble dessuten skadd.
Hadde det vært lov med direktesendinger hadde denne hendelsen vært mye bedre dokumentert ved at mediene kunne rapportere øyenvitneskildringer og gitt egne analyser og rapporter med det samme. Langt flere journalister og fotografer hadde vært tilstede. Cheema hadde dermed sluppet å legge fram en syltynn analyse som høres ut som en røverhistorie. Gjennom full pressefrihet kunne folk selv se og høre de forskjellige versjonene og trekke egne konklusjoner.
Myndighetene burde konsentrere seg om etterforskningen og ikke bruke tid og krefter på en krig mot medier eller forsøke å vinne mediene med syltynne analyser. Herr Cheema og hans venner burde la pressen gjøre jobben sin. Uten full pressefrihet vil ytringsfrihetens flagg fortsette å være på halv stang i Pakistan.
