Atle Næss
Munch. En biografi
Gyldendal 2004
Forfatteren Atle Næss har vekslet mellom romaner og sakprosa siden debuten i 1975. Han fikk Brageprisen for en bok om Galileo Galilei i 2001.
Atle Næss styrer unna altfor nøktern vitenskapelighet, og han unngår føleri og myteskaping. Han finner en vei mellom ytterlighetene.”Munch. En biografi” er en godt fortalt historie om et bemerkelsesverdig kunstnerliv.
Ganske tidlig i livet skaper Munch ikonet "Skrik", som fremdeles lager bølger - også når det blir stjålet. Munch fornyer seg og er aktiv helt fram til han dør, over 80 år gammel, i 1944. Det siste bildet, "Mellom klokken og sengen", viser en mann som har isolert seg og viet seg til kunsten, i en hver betydning av ordet "vie".
Starter med døden
Munch klarte ikke å vie seg til noe menneske. Atle Næss forteller om hans møysommelige arbeid for å skaffe seg levebrød som maler og komme over morens og søsterens tidlige død. Boka begynner med en kort og skarp lesning av bildet "Døden i sykeværelset".
"Døden i sykeværelset" er en intenst privat framstilling av hvordan den unge Edvard opplever søsterens sykeleie etter morens død. Samtidig uttrykker bildet en mer allmenn erfaring av tap, sorg og adskillelse fra familien. Næss leser Munchs bilder godt og holder denne tonen boka ut.
Får bildene i tale
Munchs alkoholbruk, hans forhold til kvinner og penger, hele hans livsførsel gjør ham til et perfekt objekt for en biografi. Næss forteller enkelt, med få fakter. Han får Munchs bilder i tale, og han får bildene til å tale.
Forlaget Gyldendal har tydelig presset på for å modernisere språket når Næss siterer kilder. Og kildehenvisningen er strippet ned til et minimum, noe som gjør det tungvint å følge Næss' spor. Men begge deler bidrar til en flyt som gjør boka lett og god å lese. Og den virker etterrettelig, selv om jeg ikke har vurdert alle faglige detaljer. Atle Næss skal ha ros for å gi oss et bedre bilde av Munch – og dermed av bildene hans.
Anmeldt av Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 8. september 2004