NRK Meny
Normal

Muligheter og skuffelser

Det er ikke i filmen, men i fotografiet, at Miriam Bäckström briljerer som kunstner.

I en årrekke har kunstneren Miriam Bäckström beskjeftiget seg med problemstillinger knyttet til identitet, selviscenesettelse, og forholdet mellom liv og teater.

I utstillingen «New Possibilities, Same Disappointments» som nå vises på Galleri F15 på Jeløya i Moss, presenteres en liten håndfull arbeider av denne veletablerte svenske kunstneren.

En gigantisk gobeleng

Noe av det første man får se når man trer inn i de luftige ærverdige utstillingsgemakkene, er en gigantisk maskinelt vevet gobeleng laget etter et fotografi av den berømte svenske skuespilleren Börje Ahlstedt.

Han er kjent fra blant annet barnefilmen «Ronja Røverdatter» og Bergmans mørke juleeventyr «Fanny og Alexander». Han ligger hvilende på albuen i en fløyelssofa i kunstnerens atelier, kledd i et overdådig Pierrot-kostyme.

Det er fascinerende å studere denne veven der de grove fotopikslene trer frem som tråder i veven som glitrer og ulmer i et vell av ulike fargenyanser.

Høylyset i ansiktet og i den blanke silkekostymen er vevet med skinnende sølvtråder. Sjatteringene i fløyelssofaen veksler i et spill fra blek flaskegrønn til en dyp burgunder, og i den dunkle bakgrunnen aner vi konturene av ulike gjenstander, en vakker antikk kommode og en slags teknisk innretning, muligens en veldig hard disk.

Miriam Bäckströms atelier er visstnok full av denne typen gjenstander og møbler som kan brukes som kulisser og rekvisitter i hennes vekslende, ofte svært teatralske foto- eller filmprosjekter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Gobeleng: Motsatsen til meg er jeg.

Miriam Bäckström: «Gobeleng: Motsatsen til meg er jeg.»

Foto: Punkt Ø

Den sørgmodige klovnen

Pierrot-skikkelsen er talende. Den skriver seg fra den italienske Commedia dell'arte-tradisjonen på 1600-tallet.

Pierrot er den enfoldige, bedratte og sørgmodige klovnen, og tjeneren som alltid får pryl. Han er den triste skøyeren som får alle til å le, men som selv snur seg bort og gråter.

Jeg opplever dette som et bilde på det sårbare i det å være en aldrende skuespiller. Som skuespiller er man et gyllent skall som kan fylles med hva som helst. Man er en gestalter av utallige roller.

Og den ytre skjønnhet er utvilsomt av en viss betydning. Ahlstedts borende mektige blikk, hans latterlige teatralske påkledning samt den feminine lett poserende stillingen han inntar, gjør at han fremstår som både sterk og sårbar samtidig.

Men dette alvorsmuntre uttrykket kan også sees som et bilde på oss alle – slik vi i livet spiller et desperat teater, iscenesetter oss selv – utfører våre paniske kunstner i forsøk på å få vårt publikum til å le, mens vi går med stormskritt mot vår egen alderdom.

Ulike versjoner av samme øyeblikk

Dette er et meget sterkt arbeid. Det samme mener jeg om verket som utgjøres av åtte fotografier fra forskjellige vinkler i forskjellig format. Bildet viser den svenske skuespillerdivaen Irene Lindh i ett og samme sekund.

Fra serien "Irèn Lindh"

Fra Miriam Bäckströms serie «Irèn Lindh».

Foto: Miriam Bäckström

Verket gir oss altså åtte tolkninger av samme situasjon, så å si ulike versjoner av, og perspektiver på den samme kvinnen. Det blir en problematisering av det tradisjonelle historiske portrettet, som forsøker å fange en slags essens av en personlighet i ett enkelt bilde.

Det viser at du uansett ikke makter å fange annet enn fragmenter. I bildet er det uklart om det er den private kvinnen Irene, divaen Irene Lindh eller kanskje ikke annet enn en rolle hun gestalter som vi ikke får grep om.

Som i Backstrøms fotografier flest gir en krystallklar detaljrikdom og en dybde i valørene bildet en egenartet skjønnhet.

Som en langdryg leseprøve

Utstillingen har med andre ord noen klare høydepunkter. Dessverre var den flunkende nye filmen «Who am I» for meg en gedigen skuffelse.

I filmen har hun samlet syv tyske skuespillere i Köln til en performance. Skuespillerne får utdelt badekåper i ulike farger, de får også hver sin lapp på ryggen med et ord som definerer den rollen de skal spille, som «vinneren», «moren», «tilstedeværelse» eller liknende. I tillegg får de hvert sitt manus med replikker.

Dette er en idé som har sine interessante sider, men jeg synes overhodet ikke hun lykkes. Filmen mangler ikke bare den helt spesielle skjønnheten som så ofte preger Bäckströms fotografiske arbeider, den er rett og slett også direkte kjedelig.

Slik jeg opplever det skjer ingenting av interesse i dialogen, ingenting som ansporer, forvirrer eller begeistrer meg. Det hele fremstår mest som en langdryg leseprøve av et ganske mislykket manus, med en relativt svak rollebesetning.

Bäckström har gjennom årene laget flere fine og interessante filmer, ikke minst den kontroversielle, interessante og vakre filmen «Kira Carpelan» fra 2005/2006.

Men det er et eller annet som likevel gjør at jeg hele tiden har tenkt at det fremfor alt er i fotografiet at Bäckström briljerer.

Fra videoinstallasjonen "Who am I"

Skjermbilde fra Miriam Bäckströms videoinstallasjon «Who am I».

Foto: Miriam Bäckström / Skjermdump

Kulturstrøm