Hopp til innhold

- Et betydelig arbeid

Den britiske journalisten og forfatteren Kate Summerscale har hatt stor suksess med sin bok «Mr. Whichers mistanker eller Mordet i Road Hill House», som bygger på en berømt sak fra virkeligheten som fikk stor innflytelse blant annet på kriminallitteraturen.

"Mr. Whichers mistanker eller mordet i Road Hill House"
Foto: Omslagsfoto: Gyldendal norsk forlag

Å skrive bøker som på en og samme tid befinner seg i to leire, er i og for seg ikke noe nytt. I dette tilfellet; Kate Summerscales ”Mr. Whichers mistanker eller Mordet i Road Hill House” er på langt på vei en klassisk kriminalroman – klassisk inntil det arkaisk gammelmodige – samtidig som den må leses som en sakprosatekst, en faglitterær fremstilling av et gammelt kriminalmysterium og dets betydning for fremveksten av moderne etterforskningsmetoder.

Dette spennet legger hverken forfatteren eller teksten selv skjul på. Tvert om; det fremheves og understrekes. I innledningen skriver forfatteren følgende; «Denne boken er skrevet med herregårdskriminalromanen som forbilde, den formen som Road Hill-saken ga støtet til. Og bruker en del av detektivfortellingens virkemidler. Men innholdet tar sikte på å være sant».

Vi skulle med andre ord kunne forvente en sakprosatekst; spennende som en kriminalroman. Kriminalgåten som ligger til grunn for fremstillingen er altså like virkelig som den mangler en endelig, tilfredsstillende løsning.

Drap fra Victoriatiden

Det dreier seg om et grotesk drap på en liten gutt i den vesle landsbyen Road Hill den 30. juni, 1860. Dronning Victoria var godt i gang med sin mer enn 63 år lange regentperiode og opplysningstidens fornuft og vitenskapelighet var på vikende front – for så vel Guds tjenere som romantikkens åndelighet.

Samtidig var det knapt 20 år siden politiet i London hadde utnevnt sine første etterforskere med tittelen «detektiv». Jack Whicher, etterforskeren i Road Hill-mysteriet var en av dem. (Den første skjønnlitterære detektiven ble som mange vet, beskrevet et år før denne virkelige, i Edgar Allan Poes «Mordene i Rue Morgue» fra 1841).

I dette samtidsbildet var detektiven, skriver forfatter Kate Summerscale, «et verdslig substitutt for en profet eller en prest. I en verden hvor uvissheten nylig hadde fått overtaket, kunne han tilby vitenskapelighet, overbevisning, fortellinger som kunne skape orden i kaoset».

Enormt etterforskningsmateriale

Road Hill House var altså hjem for en velstående familie og noen av deres tjenere. Samuel Kent, assisterende fabrikkinspektør, var husets herre. Hans annen hustru het Mary. Sammen med dem bodde deres tre barn og Samuels fire barn fra første ekteskap, en barnepike, en kokke og en tjenestejente. Tjenerskapet for øvrig bodde utenfor huset. Offeret for ugjerningen var den lille sønnen Saville Kent, 3 år.

Det er nær umulig å fortelle en historie som denne samtidig som faglige hensyn ivaretas uten å avgi konsesjoner i en eller annen retning: Boken bygger først og fremst på det enorme etterforskningsmaterialet som ble samlet inn, vesentlig og uvesentlig, stort og smått, avhør, obduksjonsrapporter, tekniske funn. I tillegg kommer brev, fotografier, avisartikler og bøker skrevet om saken i ettertid.

Ikke minst den sistnevnte delen av materialet er interessant fra en litteraturhistorisk synsvinkel. Denne saken, det opprivende mordet på en liten gutt i Victoriatidens England vakte enorm oppsikt i samtiden, bidro til å gjøre begrepet «detektiv» til allemannseie og landet hardt på mange av det britiske klassesamfunnets aller ømmeste tær – helt inn i det aller helligste; det private.

Forholdsvis ny sjanger

Kanskje var det nettopp derfor historien om det som skjedde med lille Saville Kent i Road Hill House også fikk så stor betydning for litteraturen i årene som fulgte. Den gotiske, skrekkorienterte fortellingen var for lengst kjent, men kriminalromanen hadde ennå mange formingsår foran seg.

Kate Summerscale nevner spesielt Wilkie Collins sin «The Moonstone» som ifølge Summerscale poeten T.S. Eliot senere omtalte som «den første og beste av alle engelske kriminalromaner».

Få problematiske trekk

Kate Summerscale har som nevnt tatt for seg et stort materiale. Et av bokens få problematiske trekk er derfor en detaljeringsgrad i beskrivelsen av ulike hendelser, i blant helt dagligdagse, som nærmer seg det komiske. Korrekt, helt sikkert, men i alle fall nok.

På den andre siden skjer noe tilsvarende; den faglitterære kvaliteten lider i blant av å bli tilpasset en form som i utgangspunktet er skjønnlitterær – den klare tanken svekkes.

Disse problemene er allikevel underordnet; Kate Summerscales bok om mordet i Road Hill House er et betydelig stykke arbeid; som tidsbilde, som kriminalteknisk historieskriving, til og med som spenningsbok – endog for lesere som undertegnede, som sluttet å lese herregårdsmysterier for nokså lenge siden.

Diskuter Mr. Whichers mistanker...her!

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)